Gjensynet mitt med Orkenøyene ble ikke en skuffelse! Øyene var like grønne, vakre, forblåste og fascinerende som jeg husket dem.

Jeg hadde nemlig vært her før, seilt hit fra Florø sommeren 93, i vår Bris, en Marieholm 26. Da var jeg 13, og jeg har alltid hatt gode minner fra den turen. For det er noe med slike øysamfunn ute i havgapet som fascinerer!

Og Orkenøyene med sin strategiske posisjon har jo gjort til at øyenes saga er pakket med spennende fortellinger og historiske minnesmerker hvor enn du snur deg. Om du er interessert i steinalder, vikingtid eller krigshistorie er jo dette stedet å dra! Og for en med grunnfag i arkeologi fra hine hårde dager er disse øyene virkelig et funn!

Skara Brae

Skara Brae – Eldre enn pyramidene i Egypt og et unikt innblikk i hverdagslivet i en steinalderlandsby. Bebodd i noen hundre år i sen steinalder, fraflyttet av uviss grunn rundt 2500 f.Kr og dekket av sand og gress i flere tusen år, til en ekstra hard vinterstorm avdekket deler av strukturen på slutten av attenhundretallet.

Åpen planløsning var moderne allerede i steinalderen viser det seg! Kjøkken, stue og soverom i ett. Steinhyllen på veggen er rett og slett den tids svar på åpne kjøkkenskap – her satt de frem sine fineste ting, i følge guiden, ekstra vakre krukker og andre pryd og bruksgjenstander.

Vakre grønne enger så langt øye kan se.

På vei ut mot Skara Brae står flere steinsirkler og vi fantaserer om hvilke ritualer som har gått for seg her mellom disse søylene. Her fra Standing Stones of Stenness.

Maeshow

Ett annet spennende sted jeg ville vise guttene, som jeg selv husker godt fra barndommens besøk, er Maeshow, -Orkenøyenes berømte gravkammer. Hvem som brukte det og hvordan det ble brukt er fremdeles et mysterium da så nær som ingenting er funnet i kammeret. En mye utskjelt arkeologisk utgravning (slik den tids utgravninger ofte blir av nåtidens arkeologer) utført av James Farrer i 1861, førte til et par mulig interessante funn. Imidlertid klarte arkeologen å glemme dem igjen på toget til London og de ligger vel muligens på hittegodskontoret på Kings Cross Station den dag i dag…!

Runer på veggene forteller også om at flere har vært i kammeret etter at den rituelle bruken var over. I Orkenøysagaen fortelles det at vikinger på tokt ble overrasket av en heftig snøstorm og klarte å bryte seg inn i kammeret for å søke ly. De fikk tydeligvis tiden til å gå med å more seg med grafitti, for runesamlingen her er en av verdens største. Og noen av inskripsjonene er visstnok for grove til at guiden ville lese de opp. En mer uskyldig inskripsjon lød ca slik: “Så høyt oppe klarte bare Halvard å risse runer fordi han er så høy!” Skryte kunne de i alle fall!

På vei inn i kammeret er Sverre den eneste som ikke må høye nakken, kanskje konstruert med hensikt slik at man bøyde seg for guddommen?

Birsay

På vei ut til tidevannsøya Birsay. Her er det viktig å ha studert tidevannstabellen hvis man skal komme seg tørrskodd frem og tilbake.

På Birsay finnes spor etter både piktere, langhustufter fra vikingtida og ruinene etter en tidlig kirke.

Fuglelivet er også fascinerende og Sverre får endelig sett sin første lundefugl! (Du skimter han midt i bildet…!)

Mens gutta ruller rundt på markene studerer vi klippene der fuglene hekker tett i tett.

Scapa Flow

Men Orkenøyene har også en spennende krigshistorie. Scapa Flow, den enorme beskyttede bukta i midten av øyene ble brukt som marinebase under både første og andre verdenskrig. Her la hele den tyske flåten seg i påvente av fredsforhandlingene i Versailles. Og i frustrasjon over utfallet beordret den tyske offiseren at alle skipene skulle senkes for ikke å havne i hendene på seierherrene. 68 båtvrak ligger spredt utover Scapa Flow, og området blir sett på som et eldorado for dykkere.

Også i andre verdenskrig ble Scapa Flow gjenstand for dramatikk. I 1939 snek en tysk ubåt seg usett inn og senket det britiske militærskipet Royal Oak, hvorpå energiske Churchill beordret gjenfylling av sundene mellom øyene for å permanent hindre gjentakelse av en slik skandale. “Churchills barriers” er nå broene som knytter øyene sammen med hovedøya.

Åsmund studerer kartet over ubåtangrepet i Scapa Flow på det lille, men innholdsrike Heritage museum.

På museet har de alt fra 30 millioner år gammelt fossilt tre…

Til megalodon-tann!

Og for ikke å snakke om fossile dinosaur-egg, og til og med en dinosaur-bæsj! Her finner gutta stor inspirasjon til en ny Jurrasic Park.

Og på veien får vi endelig se de myteomspunne Highland cows som vi har så så mye reklame for i Skotland i fjor sommer, men aldri fikk øye på, tross iherdig speiding! Eller Howling Cow som Sverre liker å kalle dem. Søte er de nå i alle fall.

Kirkwall

Hovedstaden på Orkenøyene er en sjarmerende by med sine smale gater og steinkleddd hus. Midt i sentrum ruver St Magnus Cathedral, påbegynt på 1200-tallet og et virkelig vitnesbyrd over Orkenøyenes viktige strategiske posisjon på den tida.

Gatelangs i Kirkwall.

Marinaliv.

Siste kveld tar vi spanderbuksene på og bevilger oss en bedre middag på en koselig restaurant i et gammelt omgjort lagerbygg. Dette er jo faktisk avslutningen av turen – siste kveld i eit framand land.

Orkenøyene fascinerte og frister til gjentakelse. De ligger jo bare en kort sjøreise unna hjemhavnen vår, tross alt! Knappe tre døgn fra Florø, noe som jo ikke føles som noe særlig mer enn en søndagstur etter dette året! Og neste gang håper vi å også klare både Fair Isle og Shetland. Kanskje med neste Sira? Eller helst litt før, kanskje med Bris? (Som jo ikke lenger en 26 fots Marieholm, men en 30 fots Halberg Rassy.)

Fair Isle seiles bare forbi denne gang. Her bor det 69 mennesker på en forblåst, men vakker øy mellom Shetland og Orkenøyene.

Men det får bli neste tur…

For nå settes kursen mot Norge, Vestlandet og Bulandet, rett sør for Florø.

---

Silje

Orkenøyene, 20.06.19.

(…eller egentlig Florø oktober 2019 hvis jeg skal være helt ærlig!)