Fra Orkenøyene satte vi kursen mot Bulandet, rett sør for Florø. Vi planla å tilbringe helgen der med rydding av overfartsrotete båt, avslutning av Sira-skolen og generelt bare litt tid til å ta inn over oss at turen var over og “lande” før ankomst hjemmehavn mandag ettermiddag. Kanskje mest de voksne som trengte dette, og vel egentlig kanskje spesielt mor, gutta hadde nok vært klar for hjemkomst når som helst!

Overfarten ble en litt rotete affære. Nordsjøen var krapp, som den jo ofte er. Sira lakk som en sil fra noen vindu, og flere av køyene var våte og ubrukelige til soving. Autopiloten hadde tydeligvis ikke hjemlengsel og levde sitt eget liv, tok stadig noen 180 gradere før vi fikk kastet oss over rorkulten og geleidet Sira på rett kjøl igjen. Dette førte naturlig nok til noen ufrivillige jibber. Den ene gangen midt på natten, og spribommen som hadde en litt sliten klype glapp taket i forseilet og endte med å henge og slenge med ene enden i masta og andre i sjøen. Etter litt styr fikk vi den løs og satset videre uten spridde seil.

Men vi var tydeligvis inne i en slags Murphys lov overfart. Innfestinga til kicken røyk i slingresjøen. Og da en av gutta tok jubelscenen for landkjenning klarte han å vikle fingrene inn i ledningene til solcellepanelet og deretter ta en overbalanse i en bølgedal så ledninger og koblinger røyk og spratt i alle retninger. Innfestinga på slingre-funksjonen til ovnen fant også ut at tiden var moden for streik og knakk tvers av, så matlaging og kaffekoking ble en større risikosport enn vanlig. Det begynte i grunnen å minne meg om mine barndoms Shetlandsturer med Bris! På tide å komme seg hjem!

Heldigvis var jo turen over ikke så lang, 270 nautiske mil fra Kirkwall til Nikkøy gjestehavn. Gamlelandet begynte å dukke opp i horisonten.

I land i Bulandet, lørdag 23.06.19. For første gang på norsk jord på 11 måneder for Ragnar. Vi andre hadde jo hatt en svipptur innom.

Fulle handleposer ble det også til tross for at butikken egentlig hadde stengt da vi kom. God service til slitne seilere som hadde drømt og brunost og nasjonalretten taco!

Vestlandet viste seg fra sin flotteste side med sol og godkjente temperaturer. Vi koste oss med lunch på brygga og rusleturer i nærområdet.

Badetur for de tøffeste ble det også (vi andre satser på fleece)

Bulandet er vakkert, Ragnar mener til og med at det muligens er det vakreste stedet vi har vært på turen! (Jeg mener han kanskje er en anelse farget av hjemkomstens eufori…)

Tro kan flytte fjell, sies det. Åsmund er usikker.

Gjetergutten.

På søndagen er det St Hans og vi benytter den vakre ettermiddagen til tur. Til slutt kommer vi over et St Hans bål og får oppleve den bulandske gjestfriheten da vi blir invitert inn på tunet på kaffe og kaker! Hvem sier at det bare er i utlandet man er gjestfri!?

Men så blir det mandag og hjemkomstdag. Spente gutter, veldig klare for hjemkomst!

Alle signalflagg og gjesteflagg må til topps når langturbåten kommer hjem.

Siste kaffikopp i cockpit i Sira.

Da vi nærmer oss dukker det kjentfolk opp med flagg og horn!

Men er det noen på kaia mon tro?

For en velkomst!

Så mange fine folk av venner og familie samlet for å ta imot oss. Med flagg og tåkelurer. Det blir velkomstfest i mormor og morfars hage.

Utsikten er jo ikke så ille her heller. Borte bra, men hjemme best?

---

Epilog

Nå har vi vært hjemme lenge. Seks måneder er det faktisk blitt, siden vi trådde i land i Bulandet. For ungene har det vært en udelt positiv opplevelse å komme hjem. Heldigvis. De har kommet raskt inn i hverdagslivet og vennelivet, og det virker som Sira-skolen gjorde en god nok jobb med å ruste dem til neste klassetrinn.

For oss voksne har det også vært en kjapp overgang til hverdagen, først med utflytting av båt og innflytting i hus og så fullt kjør med jobb og oppfølging av skole og aktiviteter. Det føles av og til nesten som om vi aldri har vært på tur… Jeg må noen ganger sjekke bildeloggen for å minne meg på at det virkelig er sant at vi har gjort denne reisen!

For dette med å komme fort inn i hverdagslivet igjen er både en velsignelse og en forbannelse. Barna unner jeg fullt ut å gå rett inn i lek med sine venner igjen som om det aldri har vært et opphold. Men vi voksne må finne vår egen måte å ta med oss de positive opplevelsene fra turen inn i hverdagen, og ikke la turen fullstendig drukne i hamsterhjulet.

Men skattkisten av minner er der jo! Og alle de fine folka som gjorde havner til nabolag er heldigvis bare en melding unna.

…Og nye eventyr er tross alt bare en drøm unna.

Som en venninne minnet meg på:

“Dreaming, after all, is a form of planning”

(Gloria Steinem)