Med tunge bager, sekker og diverse nett troppet landkrabbene opp på togstasjonen i Bangor og ble møtt av sjøulkene morfar og pappaen. Sira bar preg av fem uker nesten utelukkende på havet, lett rå og fuktig og det ble ikke bedre av alle pakkenellikene våre som plutselig skulle stues inn igjen et sted. Vi gjorde et nokså helhjertet forsøk, men skjønte i grunnen ikke hvordan vi egentlig hadde fått plass før overfarten. Selv om morfar evakuerte til nærmeste B&B var det likevel ting overalt!

Men det var likevel herlig å være tilbake, så herlig at til og med Sira fikk en skikkelig klem av Sverre da han endelig kom ombord igjen! Og det var godt å se sjøulkene igjen. Gjensynsgleden ble riktignok litt dempet av en kombinert feber, forkjølelse og allergi på Ragnar så det første dagene ble vel ikke helt så rosenrøde som vi hadde sett for oss må vi innrømme… Men etter noen dager var formen på plass igjen og vi kunne sette kursen mot Skotland. Nå var planen nemlig å komme seg kjapt inn i kanalen før et lite uvær og heller gå litt kjapt gjennom den og bruke tid på andre siden på Orkenøyene og Shetland som vi jo ikke hadde vært på før på turen. Og posisjonere oss der så vi lå godt an til den planlagte og halvlovte hjemkomsten 24. juni.

Men først litt utforsking av gamle trakter i Bangor. For for første gang på turen var vi jo tilbake på et sted vi hadde vært i fjor. Det var både koselig og rart, og litt nostalgisk.

Jammen fant vi ikke den gode isplassen fra i fjor!

Og parken var like fin som i fjor…

Og trærne like gode å klatre i…

Og beundre…

Vi fant også en fin strandpromenade å “gå” på kveldstur på…

Og speide utover mot vårt neste mål – Skotland

Og endelig var vi tilbake der vi liker oss – i cockpit med vind i seila og kaffen i hånd med kurs mot nordøst.

Men det var ikke helt som Karibien…

Skotland i bakgrunnen, dagsetappen fra Bangor til Port Ellen på whiskyøya Islay var på 64 nm.

Der fikk vi bare tatt en liten kveldsstrekk…

Og sjekket ut vår neste bil (i følge enkelte).

Neste dag var planen å ta en dagsetappe til Oban. Vi ombestemte oss på slutten og kastet heller ankeret i en liten bukt, stille og fint og helt gratis!

Dagen startet ut i full mundur

Touchet innom sommer før den gikk tilbake til kulde og lett regn og hustrig vind.

Noen tok smaken av sommer litt vel bokstavlig og stupte i sjøen da vi ankret opp! Var ikke litt kkkkkkkkkkkaldt engang påsto han!

Neste dag sto strekket inn til Fort William, eller nærmere bestemt starten på Caledoniakanalen, for tur. Det ble en kjøretur, men med litt begrenset tid på hånd og hjemhavnen nærmest i sikte ventet vi ikke på vind.

Og så hadde vi til slutt slusene i sikte. Corparch lock, sea locken som tar oss fra sjøvann til ferskvann.

Første sluse og vi føler nesten som om det var i går vi var her og gikk andre veien. Men kanskje han er blitt hakket høyere, blondere og brunere enn sist vi var her i alle fall…!

Åsmund speider, kan vi se hjem snart tro?

Første dag guffer vi på med Neptunes Staircase, åtte sluser oppover i ett jafs.

Det starter så fint i t-skjortevær, men ender med lyn og torden og påfølgende regnskyll.

Er vel like godt å akklimatisere seg til vestlandssommeren først som sist!

Dagen etter står dette viktige på programmet, tur med Jacobite Steam Train, aka “Galtvortekspressen”. I fjor ofret Åsmund og Ragnar seg da vi bare fikk tak i tre billetter, så nå hadde Åsmund gledet seg veldig etter som Harry Potter interessen hadde vokst med hver bok som ble lest siste året.

Dagen etter gikk ferden videre opp til lunchstopp, klesvask og tur i Gairlocky.

Årets bilde…

Fjorårets bilde…

Etter en fin og effektiv stopp her, fant vi ut at vi likegodt kunne smelle over Loch Lochy før kvelden så vi hadde litt kortere strekk neste dag.

Slusen Laggan lock ligger stille og rolig i kvelden. Lockkeeperne jobber bare til seks.

Vi starter tidlig neste morgen og får sett et nydelig rådyr som har kommet ned til elvebredden for å drikke.

Og rododendronen blomstrer lilla langs vann og i åsene som omkretser de forskjellige lochene.

Av og til er Sira en lilleputt! Fascinerende å se når de store kanalbåtene skal gjennom slusene.

Etter et par netter i Fort Augustus krysser vi Loch Ness og ned til marinaen som ligger rett innenfor sealocken og Inverness.

En liten rusletur til Inverness sjarmerende sentrum og obligatorisk fish and chips på “stamcafeen” vår (var der i fjor en gang i alle fall…!)

Så er dagen kommet da vi forlater ferskvann og sluser og får sjø under kjølen og Nordsjøen i sikte.

Dette er faktisk sealocken, etter denne er det klar bane ut i Moray Firth og så Nordsjøen!

Men først skal vi ta en transportetappe til Wick, nord i Skotland, der vi da har igjen en grei etappe til Kirkwall og Orkenøyene. Vi håpte jo egentlig å få med oss både Orkenøyene, Fair Isle og Shetland før vi krysser over Nordsjøen, men etter hvert ser det lurest ut å ta seg god tid på Orkenøyene og krysse rett over derfra for å unngå en kuling og påfølgende vindstille. Turen til Wick blir litt skarpere og mer rotete enn planlagt i henhold til værmeldingen, så det er noen grønne fjes og søvnige mannskap å se. Har vel vært landkrabber og kanalfolk for lenge!

I Wick blir vi værfast en dag i tåke og kuling, men her har de havnedag så vi får litt underholdning.

Alle flagg heises for havnedagene!

Hustrigt…

Men dette ser kaldere ut! Tradisjonell highland dance og sekkepiper

Og tur gjennom mystisk tåke til en gammel borg på en klippekant.

Men så er det farvel til fastlands-Skotland og klart for de spennende øyene rett nordøst. Men det får bli et eget innlegg, for det fortjener forblåste og fascinerende Orkenøyene helt klart!

Silje, 20.06.

Stronsay Firth, på vei mot Nordsjøen.