Hjemreisen er like om hjørnet har det føltes som en stund nå. Dagene suser avgårde og det er ikke lenge igjen til slutten av april når Ragnar og Edvard setter kursen mot Azorene og gutta og jeg setter oss på flyet til Bergen. Tidsplanen vi hadde lagt da vi dro fra Tobago til Martinique med en god uke på Martinique før vi satte kursen sørover mot Grenadinene og nabolagspiratene våre ble jo endret av Olders bortgang og vår hjemreise til den. En uke på Martinique ble først til tre og så til fire da nabolagspiratene tok oss igjen i St Anne. Det var klart vi måtte bli litt til for å henge litt med dem! Hyggelig gjensyn for både store og små. Og Åsmund fikk feiret barnebursdag og vi fikk alle feiret Marie fra La Vie sin 40 årsdag.

Kaker og feiring med barna fra La Vie og Katja

Maries 40 årsdag ble feiret både til lands og til vanns. Grilling og drinker på stranda, og etterfest på La Vie.

---

Men vi hadde ikke gitt opp Grenadinene, nå riktignok uten vennepirater, men dette var en del av Karibien vi virkelig ville prioritere å oppleve. Og etter fire uker med fransk stemning på Martinique lengtet vi litt etter det mer karibiske.

Men mens vi lå på Martinique fikk vi i alle fall også fikset litt småplukk på motoren i seilbåtenes motormekka Marin. Det hjalp på stressnivået til spesielt enkelte ombord!

Og noen fikk til og med klimastreiket!

Og vi lot jo ikke anledningen til storhandel gå fra oss når Leaderprice og Carrefour lå hendig til, Leaderprice også med egen dingyedock!

Så med Sira igjen stuet full som til en Atlanterhavskryss tok vi nok en gang farvel med vennepiratene og dro en annen vei. Men med håp og løfter om å nå dem igjen lengre nord denne gang.

Carriacou

Kursen ble satt til Carriacou, 126 nm fra St Anne. Carriacou er en del av Grenada, og kom høyt anbefalt av de andre som nå hadde gjort alt forarbeidet for oss. Etter en nokså slitsom seilas med tildels sterk motstrøm og mye skiftende vind ankret vi opp utenfor Hillsborough påfølgende formiddag. Og vi ble ikke skuffet!

Sira på anker i Hillsborough bay.

Kan ikke klage på denne ankerplassen, etter fire uker blant hundrevis av båter ligger Sira og dupper med bare et par andre båter.

Og en nokså fredelig dingyedock

Gutta på bytur

Vi fant oss fort en favorittcafe med den deiligste milkshake

Nydelig utsikt…

– Og også mulighet for “innsikt”…!? – wifi gjør selv den vakreste strand glemt for en stund…

Stranda i Hillsborough besto også testen, kilometer med strand helt for oss selv.

Sandy Isle

Sandy Isle er en liten øy rett utenfor Hillsborough der du får den typiske karibiske klisjeen på et sølvfat, hvit strand, turkis hav og skyggefulle palmetrær. Vi hadde utsikt til den fra Hillsborough og så at det varierte mye hvor mange båter som til en hver tid lå på anker der og hvor fullt det var på land på den vakre stranda. Som nordmenn flest liker vi jo best natur hvis vi får ha den mest mulig for oss selv, så vi fant ut at vi pakket søndagsfrokosten i våre vanntette sekker og la av sted med dingyen kl åtte på morgenen. Det viste seg å være en god plan, Sandy Isle lå rolig og ensom foran oss da vi trakk dingyen på land.

Upåklagelige frokostomgivelser

Alene i paradis

Som fisker i vannet…

Bursdagshelg i Anse la Roche

Noen dager senere var det ny bursdag ombord, denne gangen min egen. Som feiring av den fant vi ut at vi skulle bevege oss noen få nautiske lengre nord til den lille bukta Anse la Roche. Denne bukta hadde vi også fått tips om fra våre venner, en liten bukt med plass til bare noen få båter. Vi var så heldige å få den helt for oss selv de dagene vi var der! Mulig det var fordi vi nok har litt større toleranse for rullende ankerplasser enn seilere flest, som foretrekker mer beskyttede bukter der man ikke må holde på kaffekoppene ved frokostbordet. Men litt kan man jo finne seg i når man får ha dette for seg selv!

Når vi sitter i båten og ser inn på stranda kryr det av Iguaner, som farer rundt og graver i sanden. Vi mangler bare David Attenborough som kunne fortalt oss hva de egentlig holder på med der i timesvis. Men når vi kommer skrålende og trampende inn på stranden er alle forsvunnet, kun sporene er igjen.

Her fant vi ut at vi ville ta oss en langhelg, vi la vekk skolebøkene og lot ungene bestemme dagsplanen.

Det ble mye tegning på Trygve.

Og fantasifulle legostunder på Åsmund og Sverre.

Og for ikke å snakke om timesvis med Harry Potter igjen, noe vi nesten ikke hadde gjort siden Atlanterhavet.

Men det ble selvsagt også mye tid på stranden og i vannet. Ungene er blitt som fisk og det er herlig å se mestringen og gleden. Spesielt på Sverre som ikke kunne svømme før på Tenerife og som på Tobago fremdeles var redd for bølgene.

Og en aldri så liten utforskingstur i området ble det også.

Mye spennende å utforske

Utsikt mot bukta “vår” og Union Island, vårt neste stopp.

Balansegangen

Nå er jo ukene knappe, og vi vil jo prøve å både nytte og nyte dem best mulig. Når jeg setter meg med guideboken, sjøkartet og kalenderen blir jeg svett av hvor liten tid vi har igjen og hvor mange steder vi gjerne «burde» sett. Og jeg ser på andre seilervenners blogger og får hakeslepp av alle steder de har rukket å være!

Men så minner jeg meg selv på at vi ikke er på en toukers opplevelsesferie, men på langtur med ungene. Og at alle må gjøre det på den måten som passer best for dem. Og at vi jo hadde bestemt oss for at vi ville være steder, ikke bare se dem. Og at det for ungene er likegyldig om øya heter Dominica eller Carriacou, så lenge vi hygger oss med rolige morgener og spennende opplevelser til lands og til vanns.

Men vi balanserer stadig mellom å skulle se og oppleve når vi jo først er her og å leve og ha en slags hverdag, og å være i øyeblikket samtidig som en må planlegge fremover både reiseruten i Karibien og hjemreisen, mellom å tenke at turen snart er ferdig og være tilstede i og på turen de siste ukene her.

Nå er jo ikke turen vår egentlig ferdig før i slutten av juni, men guttene og jeg får jo en lang landlov mens Sira kommer seg til Irland der vi mønstrer på igjen. Men selve Karibia-eventyret går ugjenkallelig mot slutten.

---

Silje, 06.04.,

Tyrrel Bay, Carriacou

-hvor vi er innom for å sjekke ut av landet og handle litt ferskmat før vi legger i vei mot neste mål – St Vincent og Grenadinene, og i første omgang Union Island.