Øyhopping i St Vincent og Grenadinene

Når man er på langtur er innsjekk og utsjekk fra ulike land stadig et tilbakevendende og yndet samtaletema. Mange har en eller annen røverhistorie om hvor vanskelig tollbetjentene var i det landet, eller hvor lang tid det tok i det landet. På seilernettstedet noonsite er det alltid en dommedagsprofeti å lese om innsjekk i enhver havn, men som oftest har vi opplevd hele denne prosessen som null stress.

Derimot har vi opplevd at den marokkanske tollbetjenten lot være å ta narkohunden ombord siden Sverre var livredd for hunder, og at Ragnar fikk skyss bakpå motorsykkelen til den kombinerte immigrasjons og patruljepolitimannen på Sao Nicolau på Kapp Verde for å rekke rask utsjekk. Visst kan prosessen ta litt tid, og det føles litt meningsløst å fylle ut så mange kopier av det samme skjema, eller å måtte krysse av at du verken har med våpen, ammunisjon, narkotika eller kjæledyr, men det er en del av turen og på et sett og vis en del av sjarmen.

Da vi dro fra Cariacou skulle vi til et nytt land – St Vincent og Grenadinene, en rekke øyer som ligger som perler på en snor oppover mellom Grenada og St Lucia. Inn og utsjekk kan gjøres fra flere av dem, så man må bare legge opp en rute som passer best for det en selv skal. Vi krysset over til Union Island som er den sørligste øya man kan sjekke inn og dermed fint for oss som tenker oss nordover til Tobago Cays der man ikke kan sjekke inn og vi dermed ikke kunne ha seilet direkte dit. Siden vi ankommer Union på en søndag er det innsjekk på den sjarmerende lille flyplassen.

På vei mot innsjekk med ny hårete venn (han blir ikke stemplet inn).

På Union ligger vi innenfor revet, og blir underholdt av kitere. Spesielt underholdende blir det da en av kiterne henger seg fast i masta på nabobåten. Heldigvis får han seg etter hvert løs og ingen skade ser ut til å ha skjedd verken på båt eller kite og kiter.

På vei bort fra Union, vi har sjekket inn og kan dermed ta ned det gule flagget som vi alltid heiser sammen med gjesteflagget når vi ankommer nye land. Det gule flagget betyr at vi ikke har sjekket inn.

For første gang på turen håndstyrer jeg en hel etappe, “hele” den korte veien fra Union til Tobago Cays. Vi er vanligvis slappe seilere… Så fort vi har fått opp anker og heist seil er det autopiloten som gjør hele jobben, og vi tar aller nådigst jobben med utkikk og lett seiltrim hvis vi finner det helt nødvendig. Vi er mer reisende med seilbåt enn dedikerte seilere.

Siden været var grått og litt blåsete og jeg hadde lest en blogg om hvor nydelig den lille øya Mayreu var, siktet vi oss inn på en natt på Mayreu før Tobago Cays som vi helst ville oppleve i solskinn og om ikke vindstille, så i alle fall mindre enn nå. Da vi kommer til bukta jeg hadde sett meg ut, og den er stappfull av chartercatamaraner og turistboder snur vi nesen utover igjen og drar like godt direkte ut til The Cays.

Tobago Cays

Tobago Cays er Grenadinenes snorklemekka, hele området er et naturreservat og svært populært blant seilere og dagsturister som blir fraktet over fra naboøyene. Dette har alltid vært et av “mustene” på turen.

Gutta slapper av etter en liten snorkletur, Sira på anker i bakgrunnen.

På kveldene fylles bukta av chartercatamaraner.

Og noen ganger ligger det båter her som er litt større enn Sira…

På den lille holmen Baradal er det eget avgrenset område for snorkling med skilpadder, og fin tursti over øya med utsikt til Horseshoe reef og Petit Tabac.

Iguaner gjemmer seg i buskene

Stranda på windward siden er egentlig en perle, men ødelagt av mye tang

Sverre tar ansvar og begynner på rakejobben!

Nede under havoverflaten derimot gjemmer den vakreste verden med de fineste skapninger seg.

Åsmund er blitt en superdykker og kommer seg lett ned for å beundre koraller og fisker.

Og enorme sjøstjerner!

Man kommer også tett på de fine skilpaddene som gresser på bakken.

Og skater i forskjellige fasonger. Åsmund og jeg ser en enorm piggskate på en av snorkleturene og med Steve Irvin friskt i minne padler vi raskt inn til stranda igjen!

Men de fleste undervannsdyra her er jo harmløse da!


Hårvask ala Tobago Cays.

Digresjon – Vi har etter hvert funnet ut at det er ingen problem å være lenge uten dusj! Vi hopper i sjøen med en såpe og håret kan lett vaskes i saltvann. Bare vi tørker av saltvannet etter badet klarer huden seg fint. Vi har ikke dusjet siden Mindelo på Kapp Verde i begynnelsen av januar! Mange båter har jo ferskvannsdusj ombord, slik luksus har jo ikke Sira, men vi savner det heller ikke. Dessuten gjør jo det, og den lure saltvannspumpa til vasken i byssa slik at både håndvask og oppvask blir gjort med saltvann, til at vi sjelden går tom for vann lenger, og dermed ikke må bruke tid og energi på å finne ut hvor man lettest kan fylle tanken.

Petit Tabac

Petit Tabac er øya hvor Jack Sparrow var skibbrudden, og ligger rett utenfor Horseshoe reef. Her må det litt mer konsentrasjon til enn til en vanlig slapp Sira-seilas, da rev på alle kanter gjør at vi må snirkle oss i slalåm for å komme oss ut. Takk og lov for moderne kartprogram der GPSen loser oss trygt gjennom farvannene. Og jada, vi ser også opp av plotteren og sjekker at kartet stemmer med terrenget!

Slalåm mellom revene

Ragnar slipper anker i trygg avstand til revet.

Noen klatrer i palmene…

Noen klatrer palmene…

Andre er mer opptatt av maten fra palmetreet…

Mens andre igjen setter rett og slett mest pris på skyggen…

På tur rundt øya på en sti av ilandskylte koraller

Litt vondt underlag på stien vår, ut på tur – en smule sur…

Utsikt mot Worlds end reef.

Canouan

Etter Petit Tabac var planen egentlig å suse opp til Bequia for å overnatte en natt, før vi neste dag skulle komme oss opp til St Vincent der vi tenkte å sjekke ut og ha akkurat nok lengde igjen til St Anne for å klare det på en lang dag. Akkurat nå handler jo turen endel om logistikk. Men da vi la i vei ut fra Petit Tabac var vinden som den alltid er når vi skal et sted – midt i mot, bølgene nokså voksne og tiden uansett løpt litt fra oss til å kunne rekke fram til Bequia før mørkets frembrudd. Og det er ikke så fristende å komme til en ny og ukjent ankerplass i mørke.

Men heldigvis består jo som sagt Grenadinene av mange øyer og vi endret kursen til lille Canouan, noen få nautiske fra Tabac. Dette viste seg å være en god avgjørelse, ankerplassen var rolig og fin med nydelig strand innenfor og en flott resort med kai der selv en sjuskete seiler var velkommen til å binde dingyen. Og selve landsbyen bød på alt fra skilpadder og geiter i gatene, til herlig bakeri og et bugnende grønnsaksmarked.

Nærkontakt med skilpadder, til lands denne gang

Rock Steady bakery – alt som trengs er en container og en god baker!

People’s bargain store kan reklame!

Mer Pirates

Pga av tidsplanen vår der vi måtte nå opp til Marin på Martinique på lørdagen for å hente ny saltvannspumpe til motoren ble det dessverre et kort møte med både Canouan og St Vincent som var neste stopp. Tidlig morgen dro vi opp anker i Canouan og heiste seil med kurs mot øya St Vincent og Wallilabou bay 35 nm lengre nord. Seilasen var nydelig og unnagjort på 6 timer, noe som gav oss en halv dag å utforske i alle fall.

På St Vincent hadde vi sett oss ut Wallilabou bay, både fordi den lå langt nok nord til at vi rakk opp til St Anne på Martinique før det ble altfor mørkt dagen etter, fordi de har customs en time hver ettermiddag slik at vi kunne sjekke ut, og sist, men ikke minst, fordi det er i denne bukta Disney bygde opp kulisser til Port Royal i Pirates filmene.

Jack Sparrow ankommer “Port Royal”

Sira fortøyd til samme brygga, heldigvis med mer enn toppen av masta over vann!

Det er jo lenge siden filminnspillingen, selv om de kom tilbake og brukte kulissene til både 2 og 3 eren, så området bærer preg av å være litt slitt. Paret som eier restauranten som er her sliter litt med å holde alt Disney lot være igjen ved like, det er vel en slags hvit elefant, fantastisk på den ene siden, men også ikke en lett gave. Men Ragnar og jeg må jo innrømme at vi tross alt syns det er en smule kult å fortøye Sira til kaia som Jack Sparrow fortøyde sitt synkende skip til! (Selv om det ikke er så mye igjen av den)

Filmruller med bilder fra settet ligger og slenger i museet.

Kort prosess med farlige pirater!

Tre pirater det ikke gikk så bra med!

Men de livnet opp igjen heldigvis!

Vi fikk også med oss en minitur i nærområdet med herlig ferskvannsbad i et lite fossefall.

Naturen tar over strømnettet

Trygve får seg endelig en dusj!

Piratkampene fortsetter til langt på kveld i Port Royal.


St Vincent virker som en flott øy å ha utforsket mer, grønnkledde, frodige dalsider og høye fjelltopper, fargerike landsbyer og vakre strender. Men det får bli på neste tur…

For ja, vi har allerede begynt å planlegge neste tur, om en 15 års tid… Ragnar har et notat på telefonen som vi oppdaterer hver gang vi kommer på noe som vi burde hatt, eller et sted vi gjerne skulle sett. Vi treffer jo seilere i alle aldrer og livsfaser her på turen, og vi ser og vet jo også fra før at det kan gjøres flere ganger. Det sies jo at man bør reise tre ganger på langtur, en gang som ungdom, en gang med barn og en gang som godt voksen. Vi er jo allerede på vår andre tur, og kan jo forhåpentligvis rekke flere vi!


Fem øyer på en uke! Vi føler oss plutselig som rene globetrotterne. Vi som mer pleier å ha fem uker på en øy… Hadde vi hatt dette tempoet fra starten kunne vi jo rukket over hele Karibien! Vi blir svett bare ved tanken…


Silje, 13.04.

St Anne, Martinique

-Der vi kom oss med et nødskrik i går kveld. Det er noe med oss og vinden. Er det meldt østlig og vi er godt fornøyd med det -fordi vi skal nordover, kan du vedde på at den dreier akkurat så nordlig at vi ikke klarer å holde kursen mot målet. Skal vi sydover dreier vinden på syd bare for å irritere oss. Vi seiler de skarpeste kryss hver eneste gang vi skal noe sted og baugen sikter alltid noen grader bort fra målet, og vi ender opp med å måtte bruke motoren litt på slutten for å komme frem til der vi skal. Vi kunne jo selvsagt krysset oss frem til stedene vi skal til (altså seilt slalåm for å få vinden gunstigere inn – red.anm. for våre ikke-seiler-lesere) men som sagt – vi er jo litt slappe seilere. Vi vil komme frem, og hvis vi krysser bruker vi jo dobbelt så lang tid. Tid vi ofte, tross et år på tur, føler vi ikke har. For disse seilasene er jo transportetapper, og vi ønsker jo å komme frem så en får sett seg om, eller i alle fall før mørkets frembrudd.

Men så setter vi da også ekstra pris på det hvis vinden en gang i mellom er på vår side!

2 comments

  1. Herlig innlegg! Jack Sparrow og deres omgivelser var bakgrunn for påskenøttene på NRK i går. Artig å se dere på samme sted!

    Liked by 1 person

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s