Sao Nicolai

Vi legger i vei fra Sal et par timer etter Aracanga og ved soloppgang har vi nådd dem igjen.

Sira i soloppgang.

Tarrafal er en fargerik fiskerlandsby. På Sao Nicolau kommer det bare ca 1000 turister i året, så her er det ingen TUI-busser og gateselgere. Øya er kupert og grønnere enn Sal, men vi får dessverre ikke mulighet til å utforske mer enn litt av selve Tarrafal.

På kaia er det yrende liv på fiskemarkedet.

Gutta er imponert over størrelsen på fangsten.

Damene som selger frukt og grønt krangler om Ragnars gunst.

Vi kjøper et stykke dorado. I følge Åsmund den beste fisken han har spist.

Ute på anker kan vi snorkle rundt, mange fine fisk å se og fint, klart vann.

Trygve tester dykkekunnskapene.

Sira og Aracanga.

Juleverksted blir det også, med tilhørende julemusikk. Litt julestemning sniker seg inn.

Sao Nicolau ble et altfor kort bekjentskap dessverre. Sverre ble dårlig andre dagen her, og etter en våkenatt med 365 (ca…) doturer fant vi ut at det var best å haste videre til øya Sao Vicente og Mindelo. Der hadde de jo i det minste marina (med flere do!) hvis vi andre skulle få syka også, og eventuelt også sykehus hvis vi skulle trenge det. Heldigvis kom han seg over den verste kneika etter et par dager, selv om matlysten og energinivået ikke er helt på plass ennå.

Hører med til historien at vi egentlig hadde fått beskjed om at vi ikke kunne sjekke ut fra øya før tolv (må sjekke inn og ut på hver øy her), men Ragnar bestemte seg for å dra inn og se om de tilfeldigvis var på kontoret likevel. Det er jo et stykke til Sao Vicente og vi trengte hele dagen for å ikke ankomme i mørket. Da han kom i land og begynte å begi seg oppover mot politikontoret så han plutselig politimannen han hadde sjekket inn med komme kjørende forbi på motorsykkel. Han vinket på ham for å stoppe og spurte om det var mulig å sjekke ut nå og forklarte at vi hadde en syk gutt ombord. “Sure, just jump on the back”, sa politimannen og kjørte Ragnar til kontoret, sjekket han ut og skysset han ned igjen til kaia bakpå politimotorsykkelen. Glem alle historier om kjipe politi og mye byråkrati! Det kaller jeg service!

Mindelo

Mindelo er en «storby», relativt sett, i alle fall i Kapp Verdisk målestokk. Her er det mange som vil ha en bit av seilerturistene, og mange av byens løse fugler henger utenfor marinaen for å se hva de kan hente av lettlurte turister. Vi lærer oss etter hvert å ta en bue utenom og gå raskt forbi og uten øyekontakt. Vi er jo ellers vant fra Sal og Sao Nicolau at de fleste bare har lyst å si hei og slå av en prat og ikke forventer noe fra deg, så vi går på noen smeller den første dagen. Men lærer raskt! Her er det også mer åpenlys fattigdom og slitne mennesker.

Ragnar får også oppleve Mindelo by night da han går ut med Aracanga og co en kveld. Det er ikke lett å bevege seg ute alene når alle nattmenneskene er ute for å tilby alt fra seg selv til sin egen bestemor… Og kvelden får en ekstra spiss da det bryter ut regelrett gatekamp utenfor utestedet de er på. Brostein hagler gjennom luften og vaktene jager dem inn igjen fra fortauet. Heldigvis er det over like fort som det startet, men det er ikke den hyggeligste opplevelsen…

Men vi har en julefeiring å forberede, og et mannskap som nok lengter litt hjem til den vante julen. Så vi prøver å gjør det beste utav det, og handler og pynter som best vi kan. Heldigvis er både Aracanga og Streuner (som vi også møtte i Rabat, og som er gode venner av Aracanga) her og skal feire med oss. Det er stas for store og små å ha andre å være med.

Lille julaftens kveld er i grunnen som den pleier, ungene lagt og vi voksne gjør de siste forberedelser, som her – Ragnar lager juleduk av en gardin, på instruksjon fra undertegnede.

Alt klart for julemorgen og gaveoppakning. Gavene er under bordet! Vi har bestemt av vi tar en engelsk-inspirert jul med gaver på morgenen (riktignok julaften morgen) siden vi skal på farten det meste av dagen og ut og spise på kvelden.

Det er ikke samme gavemengder som hjemme, men med nøye uttenkte gaver blir gutta veldig fornøyde.

Julekort fra tante Lillen til og med! Mormor og morfar hadde jo hjulpet nissen litt med å ta med noen ting ned når de besøkte oss på Tenerife.

Spillet uril sto høyt ønskelisten. Dette spillet ble vi kjent med på Sal der veldig mange satt ute i gatene på en skyggefull plass og spilte det, med tilhørende høylytte diskusjoner om spillets gang.

Sverre har kjøpt fine og morsomme skilpadder som forestiller hele familien.

En liten tur på Floating bar i marinaen for å sende julehilsner og lese litt i nye bøker.

Strandjul

Det er klart man må på stranden når man feirer jul så langt sør! Og med så uvante gjøremål blir nok hjemlengselen litt mindre, fordi det rett og slett er umulig å sammenligne.

Klar for strandtur med Martin og André, med resten av gjengen fra Aracanga, Streuner og Sira hakk i hel.

Vi tar en overfylt Aluguer til San Pedro, en liten fiskerlandsby med nydelig strand.

Gutta hjelper til da en fiskebåt kommer til lands.

Fotball på stranden.

Sandslott må jo til.

Åsmund koser seg i bølgene.

Litt fotball blir det selvsagt tid til også etter strandturen.

Du grønne glitrende plastflasketre goddag…

I byen har de pyntet til jul med utradisjonell julepynt.

Alle skal med! På hjemveien er det om mulig enda fullere enn på veien bort. Vi teller 23 personer i en 15 seter… Men det er jo jul…

Vi setter ny rekord i dusj-stafett (har bare et kort til dusjen) og klarer å komme oss på restauranten vi har bestilt bord på bare littegranne for sent. African time!

Mannskap fra tre båter og Leo, en gammel venn av Martin fra første Kapp Verde-tur, samlet til julemiddag.

Første juledag

Første juledag er det test av ny strand på programmet. Denne stranden ligger 10 minutter å gå fra marinaen. Den får også godkjent.

Vi klarer som vanlig å få tatt et julebilde der alle er med…! Men dette reflekterer jo tross alt mer virkeligheten enn om alle fem sto rolig opp og ned i det sekundet det tar å ta et bilde!

Fiks og triks

Ragnar tar en tur i masten på et tidspunkt og oppdager at innfestingen til undervantet er knekt på ene siden. Godt med alt som er oppdaget før vi legger i vei over havet! Og med Leos hjelp finner han en lokal sveiser som tross sitt enkle verksted får mer enn godkjent av Ragnar.

Har ikke bruk for mer fancy utstyr hvis man kan sine ting.

Leo hjelper med oversettelse.

Nøgd mann! For Ragnar er det å få godt arbeid utført som julaften og bursdag på en gang!

Vennebåt

Vi har visst en stund at den norske barnebåten Katja som vi møtte såvidt på Lanzarote kommer til Kapp Verde i romjulen. Heldigvis legger de ut oppdatering på posisjon på nettet underveis så vi kan være klare til å ta imot dem i marinaen da de kommer! Gutta gleder seg veldig til å få noen andre norske barn å leke med igjen, og vi lager norske flagg og velkommen-skilt for å ta dem imot.

Det blir middag, prat og leking i Sira for slitne seilere første kvelden.

Og vi lære dem det lokale spillet såklart!

Med Katja her er det klart for nye fotballkamper.

Full fart på nabolagsbanen.

Sao Antao

Naboøya til Sao Vicente er visstnok et must å besøke når vi først i nabolaget. Der er det ikke noen gode ankerplasser, så ferje over er letteste mulighet. Vi slår oss sammen med Katja og får Leo til å organisere tur og guide oss.

Landskapet her er vilt og vakkert! Trollstigen blir liten å regne i forhold til endel av veiene her.

Cathrine passer på husdyrene også!

Stas å være gjengen på taket! (Og for alle sikkerhetsfreaker der ute – nei, de satt ikke sånn på turen! Bare da vi stoppet!)

Legg merke til veien som slynger seg oppover.

Landskapet er opparbeidet med terrasser overalt, helt imponerende å tenke på alt arbeidet som ligger bak.

En minilandsby i en veisving i et frodig, tropisk landskap. Her er det mangotrær, bananplanter og kokospalmer i hagene.

På toppen av husrekken bader de lokale barna i “bassenget” av fjellvann på vei ned til å vanne flere jordbruksflekker. Legg merke til gutten i luftig svev!

På vei gjennom “jungelen” ved et romdestilleri.

Her knuses sukkerrør på gamlemåten. Noen av gutta tester ut oksens jobb.

Mens andre får seg nye firbeinte venner.

Men nå er det tida kommet for å forberede oss selv og Sira til overfarten. Vi satser på avreise i morgen. Ragnar skrur på rulla til forseilet, gutta leker mest mulig med Katja-gutta og jeg har den harde jobben med å få alle iPader oppdatert med spillelister og lydbøker med nett på Floating bar, i tillegg til blogging såklart.

Noen må jo ofre seg litt!

Vi voksne er klare for å komme oss bort fra “storbyen” og ut på storhavet. Ungene er vel mest klar for å komme til Karibien…

Silje,

Floating bar, Mindelo, 30.12.