Motortrøbbel i Mindelo

Vi var jo så fornøyd med seil og riggfiks, været så bra ut de neste dagene, Katja skulle seile ut på nyttårsaften sammen med oss og vi gledet oss til å starte det nye året på havet. Helt slik ble det dessverre ikke… Dagen før avreise starter vi motoren for å se om den starter greit, det gjør den… ikke…! Ragnar peiler olja og kommer med et forskrekket utrop og viser meg peilepinnen – olja er grå… Det skal den visst ikke være viser det seg, og Ragnar mister litt av den solbrune ansiktsfargen.

Vann i olja er ingen spøk. Avreise dagen etter kan vi nå bare glemme, så vi tar en tur på Floating bar for å få oss en styrkedrikk mens vi tenker over situasjonen. Vi vet jo at vi har hatt det litt for lett til nå, langturseilere flest må jo gjennom endel problemer. En klok mann sa jo en gang noe sånt som at «Å reise på langtur er å mekke båt i eksotiske omgivelser». For ikke å glemme det berømte sitatet: «Å seile er som å stå i en kald dusj og rive i stykker tusenlapper»… Vi føler vi kan relatere til de sitatene nå…

Og akkurat motortrøbbel i Mindelo er ikke det man drømmer om, da dette ikke akkurat er verdens navle mtp å få tak i nye deler. Tilfeldigvis møter vi nederlandske Luuk, som vi kjente fra Sal, i baren. Han forteller at de får mannskap 5. januar som sikkert kan ta med seg deler fra Europa hvis vi finner ut hva vi trenger. Nevnte vi at han heter Engel til etternavn!?

Motet vårt stiger litt, og snart kommer Martin fra Aracanga og Andre fra Streuner for å gi oss moralsk og teknisk støtte. Andre er jo motormekaniker og tilbyr seg å bli med å skru. Ragnar har også mobilisert sine hjelpsomme fjernmekanikere Roy og Jørgen hjemme i Norge, så snart hagler løsninger og gode råd. Ragnar er jo mer en løsningens mann enn en som graver seg ned i problemene, så snart har vi planer klare.

Hvor er problemet!? Første av mange timer i motorrommet. Godt å ha gode hjelpere!

Viser seg at det er toppakningen som er gåen og varmeveksleren var nesten tett og full av gress!

Ikke noe å si på humør og motivasjon på disse mekanikerne selv om det er nyttårsaften!

Jaja, det er jo ikke det verste stedet å bli strandet… Den som ikke skrur på motor må jo sysselsette barn! It’s a tough job but somebody’s got to do it!

Gutta fra Katja blir med en tur på stranda før de skal legge avgårde.

Men Katja bestemmer seg for å feire nyttår i Mindelo og vi er selvsagt veldig glade for det.

Cathrine kommer bort med hvitvin før vi skal ut og spise, og vi koser oss tross Siras røffe look med motordeler og dieselkanner overalt. Vi seilerdamene er ikke så fine på det!

Middag på restaurant med Katja. (Vi er visst tidlig ute, folk begynner ikke å komme før i titiden, men vi koser oss lell!)

Klokka tolv er det et imponerende fyrverkeri.

Etter fyrverkeriet begynner den virkelige festen i Mindelo. En stor scene er reist midt i byen og konserten begynner i halv ett tiden. Det er åpent og gratis for alle, så gatene er fulle av folk i alle aldrer som er ute og koser seg og danser i gatene. Det er min tur til å gå ut så jeg finner de glade mannskapene på Aracanga og Streuner og vi danser oss inn i det nye året. Her er det ikke samme restriksjoner på lydnivå på nattestid som hjemme og festen fortsetter for full musikk til det lysner av dag (men da har jeg forlengst gått hjem til Sira altså).

Katja reiser og vi vinker på gjensyn i Karibien!

Ventetid

Vi har fått bestilt den nye toppakningen ved hjelp av Luuk og hans mannskap, så nå er det bare å vente til den ankommer. Ventingen går litt på stumpene løs, vi lider alle av en viderekommet form av bryggesyke (den maritime versjonen av brakkesyke), i tillegg til at en etter en av guttene får seg en omgang av feber og magesyke. Energi og humør har vært bedre… For å si det mildt…

City – Liverpool 2 – 1 er dog en liten opptur!

Vaktene i marinaen har fått med seg at gutta er City-fans og får Floating bar til å vise City-kamp en dag, stor stas! Gutta underholder hele baren, som vanligvis er mer en sailorbar enn en fotballpub.

Lekeparken er god å ha, men litt begrenset moro etter flere uker. De fleste lekeapparatene er for mindre barn enn gutta, og lekeparkvakten er streng på hvor og hvordan man kan klatre. Noe vi ikke er vant til hjemmefra og som jo gjør det nokså kjedelig for våre apekatter. Så vi må ty til medbrakt moro.

Strand er jo vanligvis en fin avveksling, men med tildels mye vind og lavt energinivå kan selv en tur hit være en prøvelse.

Båten er et kaos når arbeidet pågår, heldigvis tar gutta slikt med stor ro så lenge det er en iPad i nærheten. Begrepet «spilletid» har midlertidig opphørt å eksistere i Sira. Nå er det full frislipp på film (takk til den danske barnebåten La Vie for deling av filmer!), iPad og iskrem (eller, sistnevnte var det vel kanskje frislepp på fra før…!?)

Lunch og godt selskap

En opptur i ventetiden er når vi blir invitert på lunch til Edmarta og familien. Edmarta traff vi jo i Sal hos Cassandros mamma, og nå feiret hun nyttår her i Mindelo hos familie. Vi inviterer henne og mannen på en drink på Floating, og til gjengjeld får vi en lunchinvitasjon.

Koselig og god lunch i Edmartas mors restaurant.

Edmartas mann er på julebesøk fra USA der han bor og jobber. Planen er at Edmarta skal komme etter om en stund. Der vil de bo og jobbe til de har tjent nok til å kunne bygge hus i Palmeira og ha en god tilværelse. På Kapp Verde er det vanskelig å få en god jobb som gir inntekt nok til å forsørge familien. Det er det jo forsåvidt i USA også, Michael har to jobber for å klare å spare opp det han trenger.

Edmartas bror og svoger er fiskere og forteller om livet ombord og viser oss en film fra fiskebåten der de tar opp storfisk utenfor kysten av Sør-Amerika. Det er interessant og hyggelig å besøke og snakke med en Kapp verdisk familie. Og vi avtaler at vi skal komme på besøk til Edmarta og Michale i huset deres i Palmeira på neste seiltur om 15 år!

Heldigvis er jo også både Aracanga og Steuner her det meste av ventetiden, så vi får litt selskap av dem. En dag drar Ragnar, Trygve og Sverre med Martin ut til vraket som ligger i havnen på krabbefangst og vrakbading.

Foto: Martin.

Siste kveld med gjengen! (Det trente øyet ser vel at iPaden er med her også, baren har jo nett må vite!) Streuner er allerede lagt avsted mot øst.

Men så er det på tide å vinke farvel til Riki og Martin også. De setter seil mot Senegal. Vi satser på at vi sees igjen, i alle fall har de fått «gavekort» til jul på opphold i Florø når de seiler forbi på hjemveien om noen år.

Vi må også sikre oss en siste prat med Leo, som har vært til stor hjelp og hyggelig selskap her. Leo kommer opprinnelig fra Senegal og vi avtaler å møte han i Dakar på neste seiltur…

Endelig er delen kommet og satt på plass! Og det må selvsagt behørig dokumenteres!

Selvsagt først med et par bomturer til flyplassen, men til slutt ordner det seg. Etter noen timers arbeid, med hjelp av snille Martin fra Chilli, som har gjort samme jobben på sin båt, sviver motoren igjen og vi er er tonn lettere til sinns.

Farvel Mindelo…?

Så nå gjenstår det bare å rydde og sjøsikre og handle inn de siste varene. Pluss å krysse fingrene for at Åsmunds form kommer seg fort og at vi andre ikke blir dårlige. Bank i bordet! (Nå sa jeg det høyt…! Så da kommer det nok til å skje…!)

Vi setter seil mot Tobago i morgen hvis alt går etter planen. Har bestemt oss for å hoppe over Barbados, da vi ligger litt etter opprinnelig skjema.

Mindelo vil nok ikke være vårt favorittminne fra turen. Men både det vanlige liv og seilerlivet kan aldri planlegges til punkt og prikke. Og alt i alt kan vi prise oss lykkelige over at problemet vårt tross alt ordnet seg så fort! Hadde det ikke vært for alle de gode hjelperne hadde vi nok måtte belage oss på enda lenger ventetid! Hell i uhell, igjen.

Snapshots Mindelo