Med tungt hjerte og en litt småabsurd følelse vinket vi farvel til Palmeira og Ilha do Sal på søndag. Etter 12 dager her hadde vi blitt godt kjent i den sjarmerende lille byen og vi var lei oss for å si hadet til fine folk vi ikke kommer til å se igjen. Og vi voksne satt også med tanken på at dette nok var en opplevelse av det sjeldne slaget, er nok ikke mange andre steder vi kommer til å få anledning til å komme så tett på. Derav det tunge hjertet.

Den småabsurde følelsen derimot kom av at mens vi hadde brukt fem måneder på å komme oss hit og følt vi var kommet til en virkelig utpost av verden, gjorde alle TUI-turistene, som ble busset til Palmeira fra turistbyen Santa Maria på Sørsiden, det klart for oss at vi egentlig bare kunne sette oss på et charterfly og reise hit igjen neste år.

Siste dagen fikk vi til og med besøk fra Ragnars onkel Svein og samboer Astrid, som var kommet til Sal på en førjulstur med sol og varme! Superhyggelig, men litt absurd å treffe dem her av alle steder!

---

For for oss vil Palmeira og Sal alltid føles som alt annet en charterferie.

I den store bukten i Palmeira lå det ankret opp overraskende mange båter da vi kom, men etter hvert innså vi at endel av dem var båter som engang i tiden var kommet hit, men av ulike grunner aldri kommet seg her i fra.

Som denne, som kjennere kanskje vil se at har vært litt av et smykke… En Hallberg Rassey, nå forlatt og nedstøvet og navnet “Lovely bimba” virket nå mer ironisk enn reelt.

De andre langturseilerne var utelukkende franske, litt artig å være den eneste andre nasjonen.

Men morgenen etter vi var ankommet hadde det dukket en velkjent rød båt opp, Aracanga, med det tyske paret Rikke og Martin som vi kjente fra Rabat. Martin var grunnen til at vi hadde god kjennskap til hvilke øyer på Kapp Verde som var verdt å besøke, da han allerede hadde vært her to ganger før på langturer og gitt oss sine anbefalinger. Så koselig å se dem igjen, og kjekt å ha venner å henge med.

Crewet (hund ikke medregnet) venter utenfor politi og toll mens kapteinen (undertegnende) har sjekket inn. Innsjekk går raskt og smertefritt, no stress!

Palmeira kryr for øvrig av mer eller mindre herreløse hunder. De fleste er veldig rolige. Sverre får bearbeidet sin hundeskrekk.

«DJ» driver havneservice for seilerne. Han fikser alt fra vannleveranse, som her, klesvask, rundturer på øya og arrangementer på lokale pubene. “No stress!” i følge han! Og det er for øvrig slagordet på Kapp Verde.

Som en kuriosa kan jeg legge til at vi egentlig bestilte 200 liter vann (har ikke måler på tanken, så vi må anslå), men det gikk bare på 70 liter! Jammen var vi bedre enn vi trodde på vannsparing! (Dette var etter en uke på havet og en uka i Palmeira.) Resten av vannet ble delt med Arancanga og ellers tømt i kanner og kar så jeg fikk vasket litt klær og endelig vasket håret også.

I havnen i Palmeira yrer det av liv, fiskerne kommer inn med fangsten sin og henger på kaia mellom slagene for å bøte garn, rense fisk eller rett og slett spille fotballspill såklart. Det er dette autentiske fiskerlivet turistene blir busset inn for å se og ta bilder av. Vi ble jo igjen mens de andre turistene suste videre, og ble ganske snart endel av livet på kaia. Til og med gateselgerne lot oss være i fred etter hvert.

Gutta er fascinert av innlevelsesevnen til spillerne, her er det høylytte jubel eller taperscener!

Og noen ganger får de prøve selv.

I bakken fra kaia mot byen lå en langstrakt mur som Va maler på. Første dagen hadde han bare kommet til det Kapp Verdiske flagget, men hver dag måtte vi stoppe og beundre når vi kom i land, hver dag var det utviklet seg med nye, flotte scener fra havet som er så viktig for Palmeira. Og hver dag slår vi av en hyggelig prat eller to med han.

Va gjør dette malerarbeidet bare på eget initiativ, han har et ønske om å gjøre noe fint for byen sin og inspirere. Ellers er han en livsnyter og filosof. Trygve, som jo er kunstneren i vår familie får et bilde av han i julepresang, og tegner selv et bilde som Va kan ha på sin vegg.

Hver dag må verket beundres. Her henger gutta og vennen Whitney over muren for å se.

Va feirer at han er kommet langt på veggen! Vi måtte dessverre dra før han var helt ferdig og håper vi kan få et bilde av den ferdige veggen en gang.

Palmeira utmerker seg med fargeglade hus og masse liv i gatene. Det er lett for ungene å komme i kontakt med de andre barna. Vi tar bare med en fotball i land og så er det gjort. Riktignok har de ikke noe felles språk. Kreol snakkes hjemme og i gatene, mens portugisisk er offisielt språk og læres på skolen. Få snakker engelsk. Men med tegnspråk og litt portugisiske, franske og engelske gloser gjør vi oss noenlunde forstått. Og fotball er jo uansett et universelt språk. No stress!

Palmeiras lekeplass er riktignok stille på dagtid.

Men på kvelden blir det liv! Her etter at jeg har brettet rundt 20 papirfly!

På Sal er det ingen naturlig vann, det blir laget av sjøvann. Mange har heller ikke innlagt vann i husene og må hente her i byens Fontenario. Hver morgen henter barna vann i store kanner i trillebår, eller kvinnene bærer de på hodet.

Og hvem trenger tørketrommel egentlig!?

Palmeira er både fargerike hus og gråe uferdige blokker, der det likevel leves liv.

Folk har nok ikke mye penger, men det virker som om mange er oppfinnsomme i å finne måter å tjene på selv om det ikke er flust av vanlige jobber. Slik det jo ofte er i fattige land. Mange av kvinnene lager ulike bakverk eller retter i hjemmene sine og selger det ute på gatene.

Og vi trodde de ikke hadde is i Palmeira!? (Det eneste minuset vi kunne finne!) Så feil kan en ta når en ikke er lokalkjent! Her har gutta fått hjemmelaget is, innfrosset i en plastpose, som en dame solgte fra kjølebag. Den ble godkjent pluss. Åsmund mente til og med det var en av de beste isene på turen.

Espargos

Nabobyen Espargos er en liten Aluguer-tur unna. Aluguer er Kapp Verdes (og mange andre lands) svar på buss/taxi, en gammel hiace der det stappes inn flest mulig passasjerer og som ikke går på et gitt tidspunkt, men akkurat når den er full selvsagt. Artig å oppleve hendelsestid i praksis for en gammel antropolog som meg!

I Espargos har de litt flere matvarer enn i Palmeira og før vi var klar over at Palmeira (selvsagt) også hadde is, så trodde vi at vi måtte helt hit for å kjøpe den viktige kalde substansen. Men det er helt greit, Espargos er også et artig og fargerikt bekjentskap. Og på turene dit får vi både nye bekjentskaper og tips om lokale “undergrunnsrestauranter”, som den senegalesiske vi blir anbefalt av en senegalesisk/fransk seiler på veien. “It will change your life!”, påsto han! Vet ikke om vi fikk et endret liv, eller hadde et ønske om det på nåværende tidspunkt, men godt og billig og en artig opplevelse var det i alle fall. Gate opp og ned, og spør oss for blant de lokale som fulgte oss til et ordinært bolighus uten noen form for skilting, opp to trapper og der! Stoler og bord og koking i bakrommet og fullt av senegalesere som ville ha en smak av hjemlandet.

Fargerik veggmaleri i Espargos

Strandliv

Palmeiras strand er ikke noe å skryte av, full av knust glass og ikke så fint i vannet innerst i fiskebukta. I Santa Maria derimot er det ekte Sydenstrand, og vi tar bussen dit en dag for å teste det Sydenturistene reiser hit for. Men bortsett fra stranda og en god isplass er vi skjønt enig om at Palmeira er mye mer sjarmerende.

Krystallklart vann og herlig temperatur!

Fiskebrygga deler stranda i to, og gir jo en sjarmerende dimensjon til vanlig Sydenliv.

Her trengtes det verken fantasi eller språk for å skjønne hva de solgte…

Sal rundt

Med Martin og Rikke spleiser vi på en guidet tur til Sals attraksjoner, som DJ fikser for oss selvsagt. Og da sjåføren viser seg å ikke snakke engelsk hanker han inn en lokal helt fra gata for å være guide. På veien spør vi om et bygg vi ser og svaret kommer kjapt og lattermildt: “What do you ask med for? I’ve never been here before, I’m only the guide!” Carlos blir et fargerikt bekjentskap!

Først ute er «The blue eye», en havgrotte der solen skinner ned på bunnen og visstnok skal få den til å se ut som et blått øye. Men vi er der visstnok for tidlig på dagen så vi ser mer et «The black eye».

Tidevannsbasseng der Martin og Trygve får seg dagens første dukkert.

Slik ser egentlig Sal ut, tørt, tørt, tørt! Og flatt, med unntak av noen få karakteristiske fjell som stikker opp av intet.

I guideboka vår står det at Sal er: “the least attractive of the islands”, men man skal som kjent ikke skue hunden på hårene!

Trygve derimot prøver seg som hund!

Ilha do Sal betyr jo saltøya, og tidligere drev de storstilt saltproduksjon i et gammelt vulkankrater som ligger under havnivå.

Trygve og tur og turboguiden Carlos lar seg lokke til en herlig spa-behandling…!?

Sverre hopper også i saltbassenget og flyter som en dupp!

Neste stopp er Shark bay… Her inne i den grunne bukten samles haiene for å beite og man kan komme ganske nærme.

Ser dere finnene der bak…? Det er vegetarianer-haier, sies det…

Hverdagsliv

Trygve og Åsmund har timer i navigasjon og merker inn den daglige posisjon fra overfarten på overseilingskartet.

I friminuttene er det stuping fra båten!

Mat og helse må til, her står rullekake på menyen.

Ikke lett å bake i gassovn med kun undervarme.

Men ble jo ikke så verst til slutt, ligner nå litt på bildet i boka?

Trygve og Ragnar svømmer bort til Arancanga og inviterer på kake og kaffe.

Og Trygve får absolutt godkjent på skoleoppgaven!

Sverre og jeg ror inn til barnehagen hver dag. Inne på land får Sverre seg en venn som trofast venter på han hver morgen vi kommer inn. Cassandro går som mange andre barn her ikke på skolen før etter tolv så han er ledig til å leke med Sverre før skolestart.

Kjekt med en stor gutt å leke med. Å kaste flyndre kan man gjøre alle steder!

Litt cafetid blir det også, litt nett og kaffe for mor og litt juice og tegnetid for Sverre og kompisen.

Siden Cassandro har vært så koselig med Sverre fant vi ut at han måtte få en julegave. En fotball, siden han hver gang de skulle spille det måtte gå bort til en kompis for å låne. Siste dagen i Palmeira drar vi på søk for å finne han og gi gaven (det er søndag og ikke barnehagedag så vi har derfor ikke møtt han på kaia). Etter å ha spurt diverse barn vi møter på veien blir vi pekt bort mot noen lave blokker i utkanten av byen og her finner vi Cassandro. Da mammaen hans kommer blir vi invitert inn på drikke, og så invitert tilbake kl to til Cachupa (den tradisjonelle Kapp Verdiske matretten). Vi kan jo nesten ikke si nei, selv om vi skal reise på ettermiddagen og vi allerede hadde avtalt med Rikke og Martin å spise på en slags søndags pop-up restaurant som DJ anbefalte.

Klarte begge deler, liten forrett her, så haste tilbake til Cassandros mamma.

Edmarta, en kusine på besøk, kan heldigvis litt engelsk slik at vi kan kommunisere med hverandre.

Herlig Catchupa, en slags bønne og maisstuing kokt i kraft. Egentlig ligner det veldig på trøndersodd, god og næringsrik kraftfôr med andre ord.

Og med dette kraftfôret innabords takker vi for oss, rusler vemodig mot havna og gjør oss klare for nattseilas mot Sao Nicolau.

Og hva passer vel bedre som bakgrunnsmusikk til vår opplevelse på Sal enn Kapp Verdes dronning av Morna (Kapp Verdes svar på den portugisiske fadoen) og sangen Sodade? For vi vil alltid se tilbake på besøket på Sal med nostalgi og kjærlighet, men vi trives nok tross alt på neste øy også – no stress!

Silje, 18.12.,

Tarrafal, Ilha do Sao Nicolau.

Denne gang med noen bilder håndstjålet (med tillatelse) fra Rikke og Martins blogg: ahoi.blog. Sjekk den ut, for dem som vil friske opp skoletysken og få reisetips til steder utenom det vanlige.