Generalprøven

En uke på havet er over, generalprøven til den store kryssingen overstått.

Vi la ut fra San Miguel, Tenerife onsdag formiddag. Solen skinte og vinden blåste for en gang skyld vår vei!

Glad og spent gjeng, klar for overfarten til Kapp Verde.

Ragnar tester ut vindroret for første gang, og gleder seg over den fascinerende funksjonen som en unge på julaften! Når vi drar fra Tenerife har vi vinden rett i siden, og det ser ut til å fungere. Men vinden roer seg fort ned, og siden kommer den tilbake bakfra. Litt testing ble det, men lite vind bakfra er ikke noe greit for vindror så ble til at autopiloten tok jobben. Vi får teste videre siden…

Gutta leker på dekket.

En himmel full av stjerner

Første kvelden kommer fort med mørke i syvtiden. Stjernehimmelen på sjøen imponerer guttene. Dette er noe av det jeg har gledet meg til å oppleve sammen med dem – den utrolige stjernehimmelen over et mørklagt hav, der morilden glitrer som diamanter i kjølvannet. De får også sett mange stjerneskudd og regner nå med at det blir både hund, katt, PlayStation og TV på rommet når de kommer hjem…! Glemte å fortelle dem at ønskene dessverre ikke går i oppfyllelse hvis de sier de høyt…

Vaktordning

Ragnar og jeg deler vaktene som vi pleier, han tar elleve til tre-vakten, og jeg tre til sju-vakten. I realiteten blir det jo slik at jeg har en tidligere kveldsvakt også når han sover litt før nattevakten, og jeg får gjerne legge meg i god tid før elleve når han har våknet igjen. Til gjengjeld vekker jeg jo aldri Ragnar kl sju, men lar han sove til guttene har bråket nok på morningen til at han må innse at det er frokosttid. Og da kan jeg legge meg litt igjen. Det er et bra system, og vi sover også litt mer på dagen hvis vi føler behov for det. Det er jo ikke alltid en får sove så godt på natten, mye slingring, uvant døgnrytme og uvanlig mye støy på vhf’en gjør det ikke alltid så lett. Nattevaktene går med på å se på stjerner og høre musikk, lydbok eller podkast.

Livet ombord

Trygve er dessverre endel sjøsyk, og Sverre og jeg får oss også en runde hver. Men etter hvert får vi tilpasset oss livet ombord og så lenge Trygve tar hensyn til hva som trigge sjøsyken, for eksempel lesing, tegning eller spilling under dekk, så går det bra.

Lydbok er toppen når en blir sjøsyk av å lese selv! Han pløyer gjennom gamle og nye klassikere, men har regnet seg frem til en rasjon på en halv lydbok til seg selv per dag hvis beholdningen skal holde helt til Karibien.

Vi bestemte oss for å droppe platt lens (= vind rett bakfra) og butterfly-seilingen (= et seil på hver side av båten, noe som gjør at vinden ikke stabiliserer båten slik den gjør når en har begge seilene på samme side) til fordel for rom slør (= vinden på skrått bakfra) og jibbing (= retningsskifte, endre hvilken side av båten vi får vinden inn fra). Dette tar litt lengre tid, siden distansen vi seiler naturlig nok blir lengre enn å sikte rett på mål hele tiden. Men vi følte det var verdt det for å unngå den evige rullingen som butterfly fører med seg. Spesielt mtp sjøsyke. Men også mtp å klare å lage middag uten å miste alt på gulvet, og generelt bevege seg rundt over og under dekk. Det skal jo være levelig ombord!

Kokken Smisk lager utsøkt middag (med solbriller på…)

Sverre tester sjøkøyen.

Åsmund blir aldri sjøsyk og kan lese om universets hemmeligheter til lillebror.

Vi får til og med sett litt Tom og Jerry underveis, til glede for liten og for stor.

Vi var så heldige å få Snøsøsteren i gave av gode venner hjemme, så fra første desember ble det en sjokoladebit og et kapittel hver dag. Et kort, men koselig blaff av julestemning i uvante omgivelser.

Plutselig lander de første flygefiskene på dekk! Det er spennende å se hvordan de flyr over vannet, og litt nervepirrende å sitte nattevakt og tenke at du kanskje får en midt i fleisen snart! Det nærmeste vi kom var Ragnar som fikk en som landet rett ved siden av seg på natta, da fikk han seg et aldri så mildt hjerteinfarkt.

Flere morgener finner vi stive flygefisker på dekk, som har hoppet for høyt for sitt eget beste.

En liten blekksprut landet også på dekk! Hvordan klarte den å komme seg opp hit? På nettene får vi svaret, og kan se de hoppe bortover vannflaten hvis vi lyser utover sjøen med lommelykt, et merkelig syn der de spretter rundt med store øyne som lyser i skinnet fra lykten.

Viktig å finne på tidsfordriv, og papirfly er jo alltid en vinner.

Overfarten tar akkurat en uke, litt lenger enn i første omgang beregnet. For ikke å komme inn i stummende mørke på kvelden tirsdag tar vi oss et ekstra slag ut i havet. Til sammen har vi seilt en distanse på 980 nm, endel lengre enn de opprinnelige 765 nm den rette linjen ville tatt. Men det er jo som kjent ikke alltid den korteste veien som er den rette veien.

Dagene glir litt over i hverandre på en slik tur. Guttene kommer stort sett automatisk inn i et slags overfarts-modus fra start, der aktivitetsnivået går ned og de finner seg ulike gjøremål å holde på med. Ingen masing om: er det langt igjen!? Og ingen: jeg kjeder meg! Det imponerer meg virkelig!

Men det kan jo også absolutt bli litt trangt om plassen til tider, og de sitter ikke med armene rundt hverandre og synger kumbaya hele døgnet… Men når det er sagt så er det jo ikke kumbaya hele døgnet hjemme heller, og for å måtte være så mye sammen og ha så liten plass som nå på turen, synes jeg det går over forventningene (og spådommene til endel) før avreise.