Kilmore Quay – nødhavnen som ble vår irske idyll

Sist jeg skrev innlegg stampet vi nedover Irskesjøen med en plan om to døgn i sjøen og mål om å sette sjøbein i Kinsale, sørvest i Irland utpå onsdagen. Men av og til går det ikke som planlagt og av og til ender man opp med å være glad for det!

Men først litt glimt fra de to seiledagene vi fikk:

Slik har noen det når vi seiler avsted, Sabeltann på øret og godt humør!

Åsmund er gallionsfigur

Kos i cockpit

Best å bite seg fast!

Middagshvil med pappa

Full kons om Pippi drar til sjøs!

Men så…

Jeg fikk etter hvert veldig migrene utpå tirsdagen og på kvelden da stampesjøen virkelig gjorde seg gjeldene og guttenes kvelds skulle lages ble jeg i tillegg veldig sjøsyk for første gang på så lenge jeg kan huske! Mørket begynte å falle på og jeg orket ikke tanken på en nattevakt til! Og Ragnar som også var trøtt fra nattevakten kvelden før kunne jo ikke heller godt ta hele nattevakten alene. Så vi undersøkte nøye kartet og fant ut at vi kunne komme oss inn til en «nødhavn» i Kilmore Quay. Jeg måtte bare legge meg nedpå, var blitt helt ubrukelig på det tidspunktet. Heldigvis var Trygve fremdeles våken og kunne være litt hjelp og selskap for Ragnar.

Innseilingen til Kilmore bør planlegges nøye i forhold til tidevannet og vi var bare en og en halv time etter lavvann og sjøen var krapp. Ragnar hadde nok hjertet i halsen da han styrte oss innover og strøm og sjø førte Sira vekk fra kursen mot overettlysene. Jeg ble vekket og krekte meg opp for å hjelpe med siste del av innseiling og fortøying. Endelig nådde vi den solide moloen og smøg oss inn mellom alle fiskebåtene til selve fritidsmarinaen. Sjelden har jeg vært så glad for å krype til køys trygt fortøyd i brygga!

Neste dag var det egentlig planen å forte oss videre mot Kinsale før et lite uvær skulle sette inn. Men etter hvert som vi hadde fått sett oss litt rundt i den lille fiskelandsbyen, begynte vi å tenke at kanskje vi heller kunne vente på været her… Etter både små og storbyliv var det fristende å senke pulsen i en landsby med 372 innbyggere, et supermarket, to isbarer (guttas viktigste kriterie) og en velutstyrt chandlery (Ragnars viktigste kriterie) og nydelige strender!

Strandliv på steinstranda

“Nå har vi vært i så mange borger! Nå må vi bygge noen!” mente gutta. Utsikt mot Saltee Islands.

Sverre speider tankefullt mot horisonten og potensielle angrep fra sør

Strandliv på sandstranda

Godt å vite hvor man har storebror!

De påstår det er varmt i vannet!

Plask!

Herlig temperatur, i følge enkelte!

Men våtdraktene ble nå brukt de også…

Heldige oss! En av de hyggelige ansatte i marinaen var deltids krabbe og hummerfisker (eller i følge kollegaen “full time marina worker and full time fisherman”) og gav oss litt av dagens fangst da Ragnar fortalte at han gikk glipp av krabbesesongen hjemme. Et herremåltid!

Typiske irske hus i landsbyen, her med spennende vrakfunn i hagen

En ekte hagebåt!

Trygve og ribbeinet til en hval som hadde drevet i land på stranda


Memorial garden

Som nevnt er innseilingen til Kilmore og området her langs Irskesjøen et røft havstykke med mange farer og lunefullt vær. På kartet så vi at det er merket av mange skipsvrak og kysten blir kaldt “The graveyard of a thousand ships”. (Godt Ragnar ikke hadde lest det før han seilte oss inn den kvelden!)

Havet har vært og er fremdeles viktig for folket som bor her. Og mange har mistet noen av sine kjære på sjøen. Derfor har innbyggerne her tatt initiativ til å lage en minnehage for å hedre og minnes de døde, nydelig plassert langs strandpromenaden med utsikt til det lunefulle havet.

Minnehagen var “… originally conceived as a monument to those lost at sea. It quickly evolved to a trail and a garden which is also a journey of hope for the living. The people of Kilmore Quay recognized the need for a permanent memorial where people can grieve for their loved ones in a manner that brings resolution and healing.”

Navn, årstall og årsak til ulykkene står gravert inn i steinene i minnehagen. De fleste er ulykkene har ikke skjedd med lokale båter, men med andre som har kommet utfor uvær eller feilnavigasjon i kritiske områder.

En sterk og vakker opplevelse å vandre rundt her. Havet gir og tar, som det alltid har gjort.

Men man blir også ekstra takknemlig for alle hjelpemidlene vi nå har til å hjelpe oss å navigere trygt rundt. Gode sjømerker, GPS, elektroniske kart, AIS og ikke minst oppdaterte værmeldinger, som gjør at en kan planlegge tryggere seilaser.


Kilmore Quay ble et uplanlagt stopp der vi fant en virkelig idyll og har fått ladet batteriene og klargjort Sira for det neste havstykket, nemlig overfarten til Spania. Meldingene er gode for havkrysset fra i morgen av. Og vi har fått gode tips av vår lokale krabbeleverandør om hvilket tidspunkt vi helst bør legge ut for å få de rette strøm og tidevannsforholdene. For å lytte til lokalkunnskap vil alltid være en av de viktigste trygghetsfaktorene.

Snakkes i Spania!

“Time please”

Silje, Kilmore Quay

11.08.18

2 comments

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s