Vårt pitstop på Martinique gav oss en lørdag akkurat lang nok til å kjøpe og skifte saltvannspumpe på motoren, storhandle på Leaderprice (ikke at vi var tom siden sist, men litt topping av skottene når vi først hadde butikk med dingyedock er jo ikke å forakte!) og toppe opp diesel og vann, i tillegg til å kvitte oss med søppel. Det føles litt bedre å kaste søppel på en øy der en faktisk kildesorterer, det er jo ikke hverdagskost i Karibien. Og mange øyer har et stort søppelproblem! Og det hjelper ikke på dem med drøssevis av seilere som er innom og kvitter seg med søppelet sitt der…

Gutta trår til med fylling av vanntanken ved dieselbrygga i Marin.

Sverre er i søppelbransjen

Søppelkasting går som en lek når en kan kaste blink på søppelkassene

Åsmund og Sverre er fiskeutstyrs-speidere innover mot ankerplassen i St Anne

Søndagen bruker vi på å komme oss opp til St Pierre, nord på Martinique for å ha en kortere tur til neste destinasjon – Dominica.

Dominica

Dominica ligger mellom de franske øyene Martinique og Guadeloupe, og er et eget uavhengig land, tross sine knappe 73449 innbyggere og 749 km2. Og det er virkelig fascinerende at en kan reise 35 mil og komme til et så forskjellig land! Martinique er jo tross sine palmetrær og rumdestilleri mer som en smak av Syd-Frankrike, enn en smak av Karibien. Men Dominica er på alle måter svært mye karibisk.

Martinique og Dominica har jo på mange vis samme historie, begge kolonier under europeiske land, Dominica også fransk i perioder før de forble britisk fram til uavhengigheten i 1978. Begge bygd opp på slavearbeid på store plantasjer under kolonitiden, begge med en stor befolkning som er etterkommere etter afrikanske slaver.

Men Dominica valgte uavhengigheten, og Martinique og Guadeloupe forble franske tross uavhengighetsbevegelser på disse øyene også. Guiden vår Octoavius (eller Seacat som de fleste kaller han) filosoferer over at de kanskje så hvor hardt det var for de uavhengige nasjonene og så fordelen med å ha en sterk og rik moderstat. For Dominica er fattig. Kanskje det mest åpenlyst fattige landet vi har vært i på turen.

Seacat mimrer tilbake til sin barndom da dalene og åssidene bugnet av ulike frukttrær på plantasjene som produserte frukt og juice i hopetall for eksport til Storbritannia. Etter uavhengigheten var det plutselig det frie markedet man skulle inn og konkurrere på, uten særlig hell og mangfoldet og omfanget av jordbruket forvitret. I tillegg slo orkanen David til for full styrke året etter uavhengigheten og gav den den unge nasjonen en ekstra tung start. Og akkurat nå strever de igjen med å komme seg på fote etter orkanen Maria som fullstendig raserte øya i 2017.

Overalt hvor vi ser på øya, ser vi vitnesbyrd over ødeleggelsene som Maria førte med seg.

Den gamle anglikanske kirken, en av øyas eldste fikk hard medfart.

Biblioteket likeså. Det er trist å se at dette viktige bygget tydeligvis ikke står øverst på listen over prioriterte bygg å bygge opp igjen etter orkanen.

Mens presidentens kontor i den gamle guvernørboligen og de nye byggene for statsadministrasjonen ser av en eller annen grunn ikke ut til å ha fått så mye som en skramme. Solid kinesisk bygd, forteller guiden vår lakonisk. Kineserene er som kjent overalt, de bygger veier og bygninger i fattige land i bytte mot stemmer i FN. Dominica er jo liten, men en stat er en stat, og en stemme. Arbeiderne til jobbene tar de selvsagt med seg selv, dominicanerne selv får ikke sårt tiltrengte jobber tross at store byggeprosjekter pågår i landet deres.

Orkanen David fikk dette treet til å ødelegge denne skolebussen i 1979 og den står igjen som et ikonisk minnesmerke over orkanenes herjinger.

Siden vi dessverre har lite tid til å utforske Dominica siden avreisen nærmer seg og Edvard kommer til Guadeloupe allerede torsdag 18. ønsker vi egentlig å leie guide dagen etter ankomst. Men den alltid behjelpelige Mr Bean, som jobber for firmaet som vi leier mooringsbøye av, forteller at tirsdagen ankommer sesongens siste cruiseskip Dominica, så om vi ikke liker spesielt godt å gå i kø bør vi vente med turen til onsdagen. Vi får dermed en uplanlagt «fridag» og innser at beste bruk av den tross alt er å storrengjøre aldri så lite til besøket vårt så vi slipper å bruke dyrebar tid etter at han er kommet til det.

Støvskyen står når putene blir banket, var nok på tide!

Dovask i bikini på vår knøttlille do!

Selv om halve dagen går til en svært nødvendig storrengjøring får vi likevel tid til en liten bytur i Roseau der vi får svidd av noen East Carribian Dollars på markedet, og gått på cafe.

Cafeen heter Ruins rock, mulig en måte å gjenoppbygge etter Maria uten å måtte bygge det fullstendig opp?

Gamle velholdte kolonibygninger finnes også.

Det er likevel stort sett røft i Roseau, men likevel god stemning. Og folk er vennlige og ønsker oss velkommen.

Men hvis du sykler på fortauet er du derimot ikke i kritthuset!

På tilbaketuren finner Trygve og Sverre en fotballbane. Ragnar og Åsmund satser heller på bading og chilling i båten, mens fotballsgutta i familien får med seg fotballmammaen som heiagjeng.

Først er det en mot en.

Men etter en liten stund er lagene utvidet, som så alltid når vi er et sted. Fotball slutter aldri å være en sosial inngangsport!

Gatelangs hjemover til kaia der Ragnar venter for å skysse oss ut til Sira med dingyen. Husene er litt luftige som dere ser.

Naturøya!

Det sies at Dominica er den eneste øya Columbus ville kjent igjen. Dominica har som sin største forse er sin storslåtte natur, for storslått er det! Det er så grønt og frodig at du ikke kan annet enn å fascineres over naturens mangfoldighet. Og fossene får selv en garvet nordmann til å måpe! Vi leier guide som tar oss med på tre utrolig plasser. Seacat er sjefen for firmaet som har bøya vi ligger på, han driver både diverse service for yatchtier og som turguide. I guideboka vi har, som ble skrevet sesongen før orkanen, er det bildet av en flott brygge som de hadde til firmaet sitt. Brygga ble totalskadd i orkanen, og har grunnet praktiske og økonomiske utfordringer enda ikke kommet på plass igjen.

På veien tar han stadige stopp for å plukke en frukt eller et bær vi må smake og gjette hva er (dvs gå på slang, vi lurer litt på om eierne av trærne vet at avlingen deres inngår i en guidet tur…) Etter Tobago er det gøy å se at vi jo har kontroll på det meste, til guidens lette humoristiske irritasjon.

Ja… hva er dette da folkens?

(Fra høyre: laurbær, kakao, tamarind og kaffebønner.)

Smaksprøver av kakao og sukker

Gikk ned på høykant!

Først inn i jungelen på en times tur for å komme til mektige Middelham falls.

Stien gikk over elver…

Oppover bakker…

Og nedover trapper. Turstien er flott laget til, varsomt formet inn i terrenget i naturlige materialer fra skogen.

Utsikt til himmelen. Dette er en ny utsikt som Maria har laget til oss. Før ville man gått her under et tett grønt tak.

Trygve gjemmer seg i stammen av et tre. Guiden forteller at indianerne som levde på øya (Dominica er for øvrig en av få karibiske øyer der det fremdeles en en liten indiansk befolkning igjen) pleide å gjemme seg i disse trærne når noen var etter dem.

Det er herlig med så mye frodig grønn natur etter avstikkeren vår til de – riktignok vakre, men tross alt mer golde sand og palmeøyene i sør.

Da vi kommer til fossen er den virkelig stor og mektig, og luften er våt av vannet fra den, i tillegg begynner det å regne og våre varme og svette turkropper blir fort så nedkjølt at det ikke frister så veldig med et bad. Guiden ser foraktelig på de andre turistene som bader i noen rolige kulper nedenfor fossen og påstår at han ikke en gang aner hvordan man kommer seg ned dit da det er oppe i selve fossebassenget hans gjester alltid bader. Her er det The real deal, eller ingenting. Først tror jeg han tuller med oss, siden fossbassenget ser nokså heftig ut, men så forstår jeg at han mener det. Og siden han forsikrer at det er helt trygt og vi jo vet av omtale at han er en erfaren guide man kan stole på så finner Trygve og jeg ut at vi jo ikke kan dra herfra uten å ha testet det.

Vannet pisker så hardt i ansiktet at jeg som er en linsebruker får linsene omplassert et sted inne i lillehjernen og ser nada så vi tar ikke en ekstra svømmetur når Ragnar har fått funnet fram kamera. Men vi gjorde det altså tross ingen bildebevis, og guiden og vi selv er nøgd med oss!

Skrukketær!

Neste stopp er Titou Gorge, en grotte der du kan svømme innover til en liten foss i enden som gjør grotten til et strømbasseng på vei tilbake. Vannet er iskaldt (ja, vi vet det høres rart ut, men det er faktisk det), så det ødelegger litt av opplevelsen for de minste. For det er egentlig en utrolig opplevelse å svømme innover grotten og legge seg på ryggen og flyte med strømmen med huleveggene rundt seg og jungelen til tak.

Her har vi ingen bilder fra siden vi ikke hadde med gopro, og hele turen jo var en svømmetur som mobilkameraet ikke ville tålt, men vi har definitivt lagret det i minnet!

(Og så skal vi se Pirates – Dead mans chest for å se om vi kan kjenne oss igjen i scenen der de unnslipper kannibalene ved å hoppe ned i en kulp… -Kulpen vi svømte gjennnom i Titou Gorge.)

Vårt siste stopp er kanskje turens mest fascinerende – Trafalgar falls, vakre i seg selv, i enden av en frodig dal. Men det fascinerende ligger i det varme vannet som strømmer ut av fjellet på venstre side av fossen. Vannet her holder 55 grader, mens på høyre side er det kjølig fjellvann. Du kan stå med en fot i det varme vannet og en i det kalde, eller ta en kald dusj i fossen til høyre og så flytte deg til fossen på venstre side og bli gjenoppvarmet med gloende varmt vann. Det er utrolig deilig, og bare en overveldende naturopplevelse. Trygve og jeg klatrer også opp til bassenget på toppen ved fossen. Seacat guider oss nedenfra med plystring og vink så vi tråkker rett, for her er det både bratt og sleipt. Her oppe kan man flyte rundt med jungelen rundt seg, de bratte klippeveggene tårnende over og fossen dundrende i ørene. Selve bassenget ender i en fantastisk utsikt. Som det vakreste naturlige evighetsbasseng.

Naturen altså! Vi er helt fascinert!

Seacat forteller også en fascinerende historie om utviklingen av dette området. I utgangspunktet var en enorm foss her som ble oppdemmet for vannkraft. Derfor er det ikke så imponerende det vannfallet som kommer ned i dag. For rundt 30 år siden raste halve fjellsiden her ned og lagde – når elva og det varme utspringet fikk laget seg nye veier – et område med varme kulper på den ene siden og kalde kulper på den andre. Men orkanen Ericas krefter flyttet om på de enorme steinblokkene og ødela kulpene, og gjorde området slik det i dag er.

Turen koster det hvite utav øyet og lunsjen en arm og et ben, men vi lukker øyene og betaler, tross en skranten reisekasse så sent på turen. For Dominica trenger pengene, og de trenger virkelig at flere turister får øynene opp for denne perlen av en øy. Kanskje de også en gang får en internasjonal flyplass på øya, noe hver presidentkandidat siden uavhengigheten har lovet dem? Alle turister som kommer til Dominica i dag må komme sjøveien, eller eventuelt med småfly fra en av naboøyene. Og det minimerer jo antallet som kommer. Det er jo både en fordel og en ulempe, alt etter hvordan man ser på turismen og dens effekter. Men Dominica trenger utvilsomt turistene både for å bygge seg opp igjen og for å bygge seg videre.

Så får vi bare inderlig håpe at naturopplevelsene her får lov til å forbli så uberørte og ville som vi opplevde dem i dag.

Silje, 18.04.

på vei mot Guadeloupe for å hente Edvard!

Og på veien hendte dette viktige! – Sverre mistet sin andre tann!