Uttrykket er et velkjent familieuttrykk hos oss. Egentlig et hjertesukk fra min grandonkel som syntes at ungdommen reise for mye, og for langt vekk fra han. Når til og med yngstesønnen skulle legge ut på tur, så ble det litt for mye for han. Men som den sindige Sunnfjordingen han var, ville det jo aldri falt han inn å si noe så emosjonelt som: “Skulle ønske du ble hjemme!”, så da ble det den lett sarkastiske varianten: “Berre dei får reise!”. Så nå er det en innebygd refleks å si det hver gang noen i familien skal ut på tur, det være seg langt eller kort, langvarig eller kortvarig.

Og nå reiser vi!

Snart kaster vi  loss og vinker farvel og på gjensyn til familie og venner i hjembyen Florø. Men drømmen og planen om denne turen har vi hatt lenge. Egentlig helt siden Ragnar og jeg forelsket oss i hverandre og i seilerlivet på vår forrige langtur i 2003 (bildet). Da seilte vi i hver vår båt, møttes i Porto og hang sammen til Atlanterhavskryssen skilte oss (for en stund). Så da minstemann var født og huset ferdigbygd i 2013, finregnet vi oss frem til at i 2018! Da! er ungene store nok, men ikke for store, og huslånet er kanskje litt mindre og vi er så klar som vi noen gang vil bli. Og som alle som drømmer og planlegger vet, så er det å bestemme seg og sette dato (og holde den!) det viktigste steget. Men det er nok likevel mange rundt oss som har tenkt at vi bare har drømt, og som ikke har trodd det ville bli noe av. Og kanskje noen av våre nærmeste også skulle ønske at vi heller hadde holdt oss hjemme… Men vi har alltid visst at dette skulle vi gjennomføre. For denne reisen er viktig for oss.

Motivasjonen for turen er, som for så mange andre, å kunne oppleve noe annet enn det vanlige hverdagslivet for en tid. Ha tid med og til ungene, og få dele opplevelser tett på dem, før de blir så store at de ikke lengre vil henge med oss gamlisene! Og så skal vi vel heller ikke fornekte at vi voksne liker jo også selv å reise, å oppleve, og å seile.

Berit Hovland, som seilte på jordomseiling med Svanhild,  sa om hva en satt igjen med etter en slik tur:

“Personlighetsforandring har jeg ikke gjennomgått.  Men det har gitt meg en skattkiste som jeg kommer til å ha med resten av livet.”

Og den skattkista ønsker vi å gi guttene, og oss som familie.

Og vi har jo heller ikke en illusjon om at det bare blir idyll, eller at vi vil oppleve gjennomgripende indre endringer. Det er jo den samme familien som drar på tur. Aktive og bestemte gutter som både krangler og sloss, og som nå må teste ut sitt toleransevindu på enda mindre plass enn før! Og utålmodige voksne som ikke alltid følger opp sin Jesper Juul… Vi blir nok ikke automatisk en mindful zenfamilie av en slik tur. Men vi får tiden, samværet, opplevelsene og seilingen.

Vi gleder oss!

– Berre dei får reise!

Silje, Florø 06.06.18.