Prolog

For mange er Atlanterhavskryssen selve manndomsprøven på en slik tur. Det er dette krysset alle, spesielt hjemme, er opptatt av og som det snakkes mye om. Kanskje ikke rart Sverre stadig har spurt: er vi på Atlanterhavet nå!? Og det har vi jo forsåvidt vært en stund, men ikke på den delen som det egentlig snakkes om.

For Ragnar og meg har ikke denne overfarten hatt så stort fokus. Vi tenker at det bare er en litt lengre utgave av de havkryssene vi har hatt til nå. Selvsagt må det handles mer inn, det må sjekkes mer over båten og utstyret, men overfarten til Karibien er jo den med mest sikre vær og vindforhold på hele turen. En seiler jo i den sesongen da passatvinden ligger stabilt over området og da det er svært lite sannsynlighet for uvær. Det er selvsagt aldri en garanti, vær og vind og storhavet kan selvsagt også oppføre seg utenom normalen. Og vi har selvsagt respekt for det. Og vi har respekt for at vi vil være langt fra land og forholdsvis langt fra andre båter. Men vi føler oss trygge, Sira er en solid båt og vi har gode værmenn i ryggen (far, som har seilt ruta før, og Staale, som har seilt på de fleste hav). Dessuten hjelper det jo også på på roen at vi begge to har krysset over dette havet før, og har kjent på kroppen hvordan det var.

Og i hverdagslivet vårt i Mindelo marina er jo det en dagligdags affære å krysse over, de aller fleste ligger jo der av samme grunn som oss. Ventende på vind, mannskap, deler, matinnkjøp eller litt hvile mellom overfartene. Dagen før vi reiser legger en liten fransk båt i vei med et ungt par og en 6 måneder gammel baby ombord, så vi føler oss ikke så dristige. Alt er relativt.

Avreise

Avreisedagen hadde vi en lang liste med gjøremål. Utsjekken (for andre gang, hadde jo allerede sjekket ut før nyttårsaften, men måtte sjekke inn igjen da det viste seg at vi ikke kunne dra likevel) tok sin tid. Da Ragnar vel og vakkert hadde kommet seg til politiet og ventet på tur sammen med et par andre seilere i samme ærend, troppet vaskedama opp. Dermed måtte alle politifolka forlate kontorene sine og pent vente utenfor bygningen sammen med Ragnar og de andre til hun var ferdig å vaske. Rent bortsett fra denne avbrytelsen på rundt 20 minutt gikk utsjekken smertefritt (igjen).

Ellers sto det siste innkjøp av frukt og ferskmat, henting av klesvask, sjøsikring av båten og selvsagt isspising på programmet. Vi ble vinket i vei av våre koselige østerrikske naboer Darya og Gotfred, som også skulle legge i vei samme dag. Det var herlig å heise seil og se Mindelo minke bak oss. Vi diktet om på Sabeltannsangen … : «Vi seilte i kveld fra Kapp Verde, det ble bråk på land da de skjønte at vi var Siras menn. Det passet oss bra, føltes godt å dra, nå var kursen satt, autopiloten tok vakta til rors i hele natt…»

Litt etter denne nye klassikeren var avspilt et par ganger, ble turens første krise oppdaget – Trygve åpnet lydbøkene sine og det viste seg at ingen lengre lå offline…! Trygve har pleid å bli litt sjøsyk, så lydbøker på dekk har vært redningen på mang en lang sjødag. Og i tillegg var bøkene nøye utvalgt selvsagt og han hadde gledet seg til å høre dem og porsjonert dem ut slik at de skulle rekke over hele havet. Vi prøvde febrilsk å bruke opp siste bit av de lokale simkortene med dårlig dekning mellom Sao Vicente og Santa Antao, uten større resultat enn to nedlastede bøker. Men vi voksne lovte dyrt og hellig å lese mye for han, og litt lydbøker på andre enheter hadde vi jo, som riktignok ikke var så midt i blinken, men likevel kunne gå i et nødstilfelle som dette. Nå viste det seg til vår store glede at det var ingen sjøsyke å spore på Trygve. Han kunne for første gang både tegne, lese selv og spille! Dette gjorde jo turen svært mye hyggeligere for eldstemann.

Trygve tegner og tegner og tegner

Fiskelykke

Vi hadde handlet inn fersk middag til fire dager så vi kastet håpefullt fiskesnøret uti for å se om vi unngikk å leve på hermetikk resten av turen. Og fiskelykken sto den kjekke bi! Sju fisk fikk vi før siste sluk ble stjålet av en slukhals, så vi kan ikke klage på serveringen på denne turen!

Turens første fangst imponerte ikke i størrelse, men med to med kort tids mellomrom ble det likevel en god middag

En skikkelig dorado på kroken!

Denne godbiten var vi litt usikre på hva var, men den rakk i alle fall til to middager og smakte utrolig godt!

Siste type fisk så i grunnen ute som en fjern slektning av lyren.

Når sluken blir revet av og vindgeneratoren står på er faren stor for å få snøret i generatoren. Det skjer selvsagt en dag, men med godt samarbeid med Ragnar som skruer, jeg som stillas og støtte slik at han kan skru med begge hender og Trygve som håndlanger befris generatoren for noen meter snøre og kan igjen svirre rundt på jakt etter strøm til Siras alltid store etterspørsel. Med endel overskya dager er ikke solpanelene så effektive, og vi må kjøre litt motor hver dag for å toppe opp batteriene før natten. Det er jo spesielt autopilot og kjøleskap som trekker strøm, og vi er ikke så innstilt på å kutte ned på akkurat det strømforbruket.

Det er selvsagt ikke det eneste Ragnar må skru på, da han en dag oppdager at hylsa til øvre rorlager er løsnet. Men med litt fiks og triks er den noenlunde på fast igjen. Så får vi se nøyere på det når vi er i land igjen.

Tang tang tang

Fjerde dagen oppdager vi masse tang son flyter i sjøen. Vi stirrer fascinert, hva kan dette være? Taretråling gone wrong? Tang et uvær i Nord-Afrika har revet opp og nå driver rundt i Atlanterhavet på egenhånd? Ingen av våre kreative forklaringer virker særlig sannsynlig og etter hvert som dagene går og tangen fortsetter å følge etter oss (Er det mer tang igjen i Afrika!?) må vi spørre ekspertisen på land om litt Google hjelp. Viser seg at det er Sargasso tang, en tang som lever og gror flytende i havet. Opprinnelig et fenomen i Sargassohavet, derav navnet, men nylig oppdaget i disse farvannene også. I 2011 ble det for første gang rapportert om problemet, for et problem er det. Når denne tangen når land i Karibien blir strendene oversvømt med illeluktende og råtnende tang som både skremmer turister og ødelegger for marint liv som skilpadder. Forskerne klør seg i hodet og de lokale myndighetene og turistindustrien i Karibien river seg i håret av fortvilelse! Tangen oppstår trolig utenfor Brasil, følger den nordøstlige ekvatorialstrømmen mot Afrika og skifter retning med sammen kurs som oss – Karibien. I år viser satelittbilder at det ligger an til rekordforekomst, og vi som har seilt gjennom dette tanghavet kan skrive under på det. Det følger oss hele resten av turen, fester seg på vindror, og sannsynligvis ror og propell og river av våre siste fiskekroker. Vi håper vi når frem til noen tangfrie strender før den når oss igjen og skylles iland.

Vel, i det minste et levende eksempel for å forklare havstrømmene. En naturfagtime i praksis!

Vind og hverdagsliv

Vi er heldige med vinden, etter et par litt vindfattige dager i starten har vi vinden jevnt aktenfra og vi suser og ruller avgårde med forseilet spridd til styrbord og storseilet ut på babord. Værmennene våre på land, Staale og far, gir oss rapporter på e-post via satellittelefon om værutsiktene fremover og hvordan vi bør posisjonere oss for å få mest mulig vind.

Vi kommuniserer også daglig med Touche, en dansk båt som la ut fra Mindelo samme dag som oss, de med kurs mot Barbados. Det er kjekt å ha noen å «følge», og vi utveksler dagens kurs, siste døgns distanse og selvsagt om fiskelykken står oss bi.

Dagene fyker avsted, ungene finner hele tiden på ting for å underholde seg og syns tiden går fort. Lego blir tatt frem og gjenfunnet gleden i, og de leker i timesvis i fantasifulle verdener.

Her en vanlig scene på kveldstid, Åsmund og Sverre leker med lego, Trygve tegner og Ragnar pusser tanna for en liten strekk før nattevakta.

Spill må også til.

Og plastelina såklart

Godt J.K. Rowlings skrev noen rimelig spennende og tjukke bøker, det er ikke få timer vi tilbringer på Galtvort i løpet av turen!

For ikke å snakke om i Knert-Matilde! Keeperen og havet blir fast innslag på kvelden før leggetid, og vi nikoser oss med både latter og tårer (javel, så er sistnevnte bare jeg som tyr til når Trille må redde farfar og klarer å legge til kais helt alene!).

Vi voksne får også tid til å pløye gjennom noen egne bøker både på natt og dagtid.

Før vi vet ordet av det er vi halvveis og feirer med nyfisket dorado, halvsvidde muffins og sjokomelk.

Brødbaking blir Ragnars hobby, og annenhver dag står ferske brød på menyen.

Vi voksne tar oss bøttebad når vi føler at hygienen begynner å minne om middelalderen, mens ungene lar seg ikke affisere av dagesvis uten bad og dusj. Sverre bestemmer seg i tillegg til å gå i samme boxer hele turen og gjennomfører, uvisst om dette er en rekord til etterfølgelse.

Det er få båter å se, men en dag dukker en fiskebåt opp til tacomiddagen.

Vi blir etter hvert litt sløve med utkikken på dagen, og får oss en dag en aldri så liten støkk da vi midt i en interessant prat over kaffikoppen i cockpit kikker opp og ser en fiskebåt snaut tre hundre meter unna. Ungene kommer opp og vi vinker til hverandre på snaue hundre meter da vi passerer hverandre. To små båter, midt i et stort hav.

Det er ikke så mye liv ellers å se heller annet enn de evige susende flygefiskene, fregattfugler og et par dager med delfinbesøk, og en hvalspotting.

Slunkne fruktnett!

Men det skal ikke stå på løken! Og det er i følge Ragnar det aller aller aller viktigste for en vellykket middag, ja, egentlig for en vellykket tur i sin helhet forstår vi. Vi lar kokken leve med sin overbevisning siden han tross alt lager god mat til oss selv om mat og kniver og tallerkner blir slengt rundt omkring med rulling og bølger. Åsmund får etter hvert fast den viktige jobben som holder under middagslagingen.

Sverre hjelper til med pannekakelaging

Ankomst

Og så er vi så nærme at vi til og med må slakke farten fordi vi dessverre ikke er nærme nok til å nå inn til Man of war bay på Tobago før mørkets frembrudd fredag. Vi rever uten særlig reduksjon i fart og tar oss noen slag sørover for å bruke tid. Vi kan egentlig ikke tro at vi allerede er fremme! Det har gått så fort. Ungene sier det også – «har det virkelig gått 16 dager?? Det føles som bare tre!». Og siste kvelden da jeg sitter på sjøkøykanten til Åsmund og sier at «i morgen tidlig da ser du nok Tobago når du våkner, blir ikke det bra?» Så svarer han: «Skulle ønske vi skulle ha flere slike turer! Det er så stille og rolig her, jeg liker meg på havet.»

P.S. Hvis noen klør seg i hodet over tittelen på dette innlegget så var den ment som en henspeiling på klassikeren innen seillitteraturen, Ragnar Kvams – Havet har meg nå. Kanskje ikke like mye som det hadde Kvam som ble ute i 12 år, men – litt.

Silje, 28.01.,

Charlotteville, Tobago